§ 10-3. Tilbakeholdelse av gravide med rusmiddelavhengighet

§ 10-3 er en egen tvangshjemmel for gravide kvinner med rusmiddelavhengighet. Vilkåret skiller seg fra § 10-2 ved at faren ikke gjelder kvinnens egen helse, men sannsynligheten for at barnet hun bærer, blir født med skade på grunn av misbruket - og at frivillig hjelp ikke er nok. Blir vilkårene oppfylt, kan kvinnen tas inn på en institusjon pekt ut av det regionale helseforetaket og holdes tilbake der gjennom hele svangerskapet. Formålet er ikke straff, men å hindre eller redusere risikoen for skade på barnet, og institusjonen skal samtidig gi kvinnen hjelp for rusproblemet og støtte henne i å bli i stand til å ta vare på barnet når det er født. Fordi tilbakeholdelsen er så inngripende og langvarig, skal kommunen sammen med institusjonen vurdere minst hver tredje måned om grunnlaget fortsatt er til stede, og tilbakeholdelsen kan bare fortsette dersom kommunen treffer en ny avgjørelse innen denne fristen. Som ved § 10-2 kan kommunen la være å iverksette vedtaket dersom forholdene tilsier det, men da faller det bort etter bare to uker. I akutte tilfeller kan kommunen fatte et midlertidig vedtak, som må følges opp med forslag til endelig vedtak overfor nemnda innen to uker.

I praksis er ordningen tenkt brukt i de mest alvorlige tilfellene av rusmiddelmisbruk hos gravide, der andre tiltak ikke har virket. Den løpende vurderingsplikten hver tredje måned skiller paragrafen fra andre tvangshjemler i kapitlet, og tvinger kommunen og institusjonen til stadig å begrunne at inngrepet fortsatt er nødvendig. Når vedtak er truffet og kvinnen er tatt inn, skal kommunen - uten hinder av taushetsplikten - melde fra til barnevernstjenesten, med opplysninger om hvem hun er, vurderingen som lå til grunn, forventet termin og hvilken institusjon hun er innlagt på. Det legger til rette for at barnevernstjenesten kan forberede oppfølging av barnet fra fødselen.

§ 10-3 står ved siden av § 10-2, som gjelder tvungen innleggelse av rusmiddelavhengige generelt, og § 10-4 om tilbakehold på grunnlag av eget samtykke. Saksbehandlingsreglene i § 10-5 og § 10-6 gjelder likt for saker etter §§ 10-2 og 10-3, og vedtak fra nemnda kan overprøves i tingretten etter § 10-7. Ansvaret for å reise saken ligger, som etter § 10-8, hos kommunen der kvinnen oppholder seg. Institusjonsplassene hentes fra det regionale helseforetakets tilbud etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a, og de midlertidige vedtakene kontrolleres av nemndlederen etter barnevernsloven §§ 14-22 og 14-23 på samme måte som for § 10-2.