§ 10-2. Tvangsinnleggelse av rusmiddelavhengige

§ 10-2 gir hjemmel til å holde en rusmiddelavhengig tilbake i institusjon uten at personen selv samtykker. Vilkåret er at vedkommende utsetter egen fysiske eller psykiske helse for fare gjennom et omfattende og langvarig misbruk, og at frivillige hjelpetiltak ikke strekker til. Vedtaket sender personen til en institusjon som det regionale helseforetaket har pekt ut, med sikte på utredning og planlegging av behandling, og oppholdet kan vare i inntil tre måneder. Det er barneverns- og helsenemnda, ikke kommunen selv, som treffer selve vedtaket om tvangsinnleggelse. Nemndas avgjørelse kan likevel bare gjennomføres dersom institusjonen faktisk har faglig og praktisk kapasitet til å gi vedkommende et tilfredsstillende tilbud ut fra formålet med oppholdet, og kommunen har anledning til å la være å sette vedtaket i verk om forholdene ikke ligger til rette. Er vedtaket ikke iverksatt innen seks uker, faller det automatisk bort. I hastesaker kan kommunen selv treffe et midlertidig vedtak dersom viktige interesser ellers kan bli vesentlig skadelidende, men et forslag til endelig vedtak må da sendes nemnda innen to uker, ellers bortfaller også det midlertidige vedtaket.

I praksis er bestemmelsen ment som en siste utvei etter at mildere tiltak er forsøkt og ikke har hjulpet. Terskelen ligger i at faren for helsen må være reell og misbruket vedvarende, ikke forbigående. Ordningen forutsetter et samspill mellom kommunen, som utreder og begjærer tiltaket, spesialisthelsetjenesten, som stiller institusjonsplass til rådighet, og nemnda, som vurderer bevisene og treffer beslutningen. Fristene er strenge nettopp fordi tiltaket griper sterkt inn i den enkeltes frihet: uten rask oppfølging faller både midlertidige og ordinære vedtak bort av seg selv.

Paragrafen må ses i sammenheng med resten av kapittel 10. § 10-1 pålegger kommunen å undersøke saken når pårørende melder fra, og kan lede fram til en begjæring etter § 10-2. § 10-3 er en tilsvarende ordning for gravide rusmiddelavhengige, mens § 10-4 regulerer tilbakehold når personen selv har samtykket til oppholdet. Saksbehandlingen for nemnda følger reglene i barnevernsloven som § 10-5 viser til, og § 10-6 beskriver hvordan kommunen innleder saken. § 10-8 avgjør hvilken kommune som har ansvaret for å reise saken. Institusjonene som kan ta imot pasienter etter paragrafen her, må være pekt ut av det regionale helseforetaket etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a, som blant annet pålegger foretaket å sørge for slike plasser. Reglene i barnevernsloven §§ 14-22 og 14-23 om nemndleders kontroll av akuttvedtak og adgangen til å klage gjelder tilsvarende for de midlertidige vedtakene etter paragrafen her.