§ 10-4. Frivillig opphold med mulighet for tilbakehold

§ 10-4 gjelder frivillig opphold, men med en innebygd mulighet for institusjonen til å holde igjen pasienten en kort periode selv om samtykket trekkes tilbake. Når en rusmiddelavhengig samtykker i å bli tatt inn på en institusjon pekt ut av det regionale helseforetaket, kan institusjonen sette som vilkår at personen likevel kan holdes tilbake i inntil tre uker fra innleggelsen. Gjelder oppholdet behandling eller opplæring som er ment å vare minst tre måneder, kan det avtales at personen kan holdes tilbake i tre nye uker hver gang samtykket uttrykkelig trekkes tilbake, men et slikt tilbakehold kan bare skje inntil tre ganger per opphold. Rømmer personen, men blir brakt tilbake innen tre uker, begynner fristen å løpe på nytt fra det tidspunktet personen faktisk er tilbake på institusjonen. Samtykket må gis skriftlig til institusjonsledelsen senest når oppholdet starter, og kan også gis direkte i forlengelsen av et tvangsopphold etter §§ 10-2 eller 10-3. Før personen samtykker, skal han eller hun gjøres kjent med vilkårene om tilbakehold. Egne regler gjelder for barn: et barn over 12 år kan tas inn med samtykke fra både barnet og foreldrene, mens et barn som har fylt 16 år, kan samtykke selv.

Ordningen er ment å gi institusjonene et verktøy til å gjennomføre behandling som krever en viss forutsigbarhet, uten at hele oppholdet blir tvang fra første stund. Fordi grunnlaget er samtykke, faller retten til å holde tilbake bort hvis institusjonen ikke har avtalt vilkåret på forhånd og informert pasienten om det. Adgangen til gjentatt tilbakehold når samtykket trekkes - opptil tre ganger - er tenkt brukt der behandlingsopplegget er lagt opp over lang tid, slik at korte tilbakefall i motivasjonen ikke automatisk avslutter behandlingen.

§ 10-4 skiller seg fra §§ 10-2 og 10-3, som begge gir hjemmel for tvangsinnleggelse uten samtykke i institusjon pekt ut etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a. Der disse krever vedtak fra barneverns- og helsenemnda, bygger § 10-4 på at personen selv har sagt ja til oppholdet. Overgangen mellom ordningene er ikke skarp: samtykke etter paragrafen her kan gis i direkte forlengelse av et opphold som startet med tvang etter § 10-2 eller § 10-3, slik at pasienten går fra tvunget til frivillig opphold uten avbrudd.