§ 10-7. Overprøving av tvangsvedtak i tingretten

§ 10-7 gir regler for hvordan et tvangsvedtak fra barneverns- og helsenemnda kan bringes inn for domstolene. Både den private parten og kommunen kan reise sak, og saken behandles etter reglene om overprøving i tvisteloven kapittel 36. Fristen for å gå til søksmål er to måneder fra vedkommende fikk melding om vedtaket, men det kan søkes om oppfriskning hvis fristen er oversittet av gode grunner. Kommunen må selv dekke sine kostnader ved søksmålet, uansett utfall.

I praksis er denne bestemmelsen den siste sikkerhetsventilen i en tvangssak: har nemnda opprettholdt et vedtak om tilbakehold, kan den som er rammet få domstolen til å vurdere saken på nytt, ikke bare formelt, men fullt ut. At kommunen dekker egne saksomkostninger uansett resultat, gjør at den private parten ikke risikerer en stor kostnad ved å prøve saken for retten. Denne ordningen sikrer at den som er fratatt friheten sin ved et tvangsvedtak, har en reell mulighet til å få vurdert lovligheten av inngrepet av en uavhengig domstol, og ikke bare av forvaltningen selv.

Slike saker starter ved at kommunen utarbeider en begjæring etter § 10-6, og det er den kommunen der personen oppholder seg som har ansvaret for å reise saken, jf. § 10-8. Adgangen til å la et barn reise søksmål på egen hånd er regulert i en annen lov enn denne.