§ 75. Vederlag ved bruk av annens eiendom eller bistand

§ 75 regulerer to litt forskjellige situasjoner der noen har rett på betaling i forbindelse med å bekjempe forurensning. Den første er når myndigheten selv bestemmer at det skal gjøres bruk av eller voldes skade på en annens eiendom for å gjennomføre tiltak - da må den som eier eiendommen få vederlag, men bare hvis fordelen ved tiltaket er klart større enn skaden det medfører. Den andre situasjonen er når noen har stilt opp med bistand under en aksjon uten selv å være ansvarlig for forurensningen; også da har vedkommende rett på betaling.

Det er forurensningsmyndigheten som står ansvarlig for å utbetale vederlaget i begge tilfeller, og staten garanterer for at kravet blir innfridd - den som har fått eiendommen sin brukt eller stilt utstyr til rådighet, trenger derfor ikke bekymre seg for at den ansvarlige forurenseren ikke kan betale. Har en kommune hatt store utgifter til å bekjempe akutt forurensning, for eksempel ved en større oljeaksjon, kan også kommunen få vederlag fra staten, etter nærmere bestemmelser myndigheten selv fastsetter.

Bestemmelsen viser til flere andre paragrafer om når slike tiltak kan settes i verk: den ordinære tiltaksplikten i § 7, pålegg om opprydding i avfall etter § 37, aksjoner mot akutt forurensning etter § 46, og myndighetens egen gjennomføring av tiltak etter § 74. Den som har gitt bistand etter bistandsplikten kan altså støtte seg på retten til vederlag i § 75 andre ledd. Reglene henger videre sammen med tvangsmulkt etter § 73 og med adgangen til senere å kreve utgiftene dekket av den ansvarlige etter § 76, med den begrensningen som følger av § 77.