§ 46. Hvem som skal handle ved akutt forurensning

Paragrafen bygger opp en trappetrinnsmodell for hvem som skal handle når akutt forurensning inntreffer eller er nær ved å skje. Først er det den ansvarlige selv som må sette i verk tiltak for å avverge eller begrense skadene, i tråd med den generelle plikten til å hindre og stanse forurensning som følger av § 7. Gjør den ansvarlige ikke nok, skal kommunen forsøke å bekjempe ulykken og samtidig varsle den statlige forurensningsmyndigheten, som yter nødvendig bistand. Ved de større tilfellene kan staten helt eller delvis overta ledelsen selv, og blir forurensningen virkelig omfattende, skal aksjonsutvalget som er omtalt i § 45 kalles sammen.

I praksis er systemet en sikkerhetsventil som fanger opp forurensningen på et høyere nivå for hvert trinn den ansvarlige ikke klarer å håndtere selv. Plikten etter § 7 gjelder alle som er ansvarlig for forurensning, uavhengig av om den er ulovlig eller tillatt, og omfatter både å hindre at skaden inntrer og å begrense den når den har skjedd. Når staten tar over ledelsen ved de store hendelsene, er det for å sikre nok ressurser og kompetanse. Aksjonsutvalget, som etter § 45 kan bestå av representanter for flere myndigheter, kommer inn når en enkelt myndighet ikke er nok til å samordne arbeidet.

Bestemmelsen henger sammen med resten av beredskapskapitlet. Beredskapsplikten etter § 40 er utgangspunktet: den skal gjøre den ansvarlige i stand til selv å avverge skader før noen andre må rykke ut. Statsforvalteren kan også kontrollere hvordan kommunen følger opp sin rolle i aksjonsarbeidet etter paragrafen her, jf. den statlige tilsynsordningen i § 48a.