§ 23. Tilknytning til avløpsanlegg

§ 23 regulerer tilknytning til eksisterende avløpsanlegg. Selve plikten til å knytte seg til en eksisterende avløpsledning følger av plan- og bygningsloven, men det er forurensningsmyndigheten som kan treffe vedtaket om dette. Skjer tilknytningen til et kommunalt avløpsanlegg, betales en tilknytningsavgift etter reglene om kommunale vann- og avløpsanlegg. Gjelder det derimot et privat anlegg, kan eieren av anlegget kreve at den som knytter seg til, selv utfører eller betaler de utvidelser og endringer tilknytningen gjør nødvendig, eller stiller sikkerhet for dette, og eieren kan også kreve refusjon for anleggsutgiftene. Blir parter ikke enige, bæres kostnadene ved et slikt skjønn av den som knytter seg til anlegget.

I praksis løser denne paragrafen situasjoner der det verken er praktisk eller økonomisk forsvarlig at hver eiendom bygger sitt eget avløpsanlegg. Ligger det allerede et anlegg i nærheten - kommunalt eller privat - kan forurensningsmyndigheten bestemme at nye eiendommer skal kobles til dette i stedet for å etablere separate løsninger. For den som kobler seg til et privat anlegg, betyr det at eieren av anlegget kan velte kostnadene ved nødvendige utvidelser over på den nye brukeren, mens tilknytning til et kommunalt anlegg i stedet gir en fast avgift etter de vanlige reglene for kommunale vann- og avløpstjenester.

Tilknytningsretten i § 23 forutsetter definisjonen av avløpsanlegg i § 21 og henger sammen med kravene til utførelse av selve ledningsnettet i § 22, herunder reglene om frakobling av overvann i § 22a. Er anlegget kommunalt, er det kommunen som etter § 24 har ansvaret for drift og vedlikehold, og som etter § 24a kan bli objektivt ansvarlig dersom kapasiteten ikke er tilstrekkelig for de nye brukerne. Utgiftsfordelingen etter § 25 og den kommunale tømmeplikten i § 26 må også ses i sammenheng med at flere eiendommer kan bli knyttet til samme anlegg gjennom denne paragrafen. Statlig tilsyn med kommunene omfatter også oppfølgingen av disse pliktene.