§ 67. Hvem som kan ilegges refselse

§ 67 avgrenser hvem som kan ilegges refselse. Hovedregelen er tjenestepliktige, altså dem som har plikt til å utføre de oppgavene Forsvaret tildeler. I tillegg kan refselse ilegges krigsfanger, med de særreglene som følger av Genève-konvensjonen om behandling av krigsfanger, og overfor personer som omfattes av en egen lov fra 1916 om straffebestemmelser for utenlandske militærpersoner internert i Norge under krig mellom fremmede makter. Sivilt ansatte i Forsvaret faller derimot utenfor: de kan som hovedregel ikke ilegges refselse, bortsett fra i krig eller når krig truer.

Avgrensningen mot tjenestepliktige bygger på definisjonen i § 2: loven gjelder tjenesteplikt i Forsvaret, og alle som har verneplikt, er militært tilsatt, er militær student eller har inngått kontrakt om tjeneste, regnes som tjenestepliktige. Unntaket for krig utdypes i en egen paragraf: der kan refselse også brukes mot flere enn de som ellers omfattes av § 67, og mot personer i avdelinger under styrkeoppbygging når krig truer. I slike tilfeller kan frihetsinnskrenkning til og med innebære frihetsberøvelse, og de vanlige reglene om klagenemnd erstattes av at den refsende sjefs nærmeste foresatte blir klageinstans.

Hvem som kan refses, henger sammen med hva refselse kan brukes for, og med de alminnelige straffbarhetsvilkårene som gjelder tilsvarende i disiplinærsaker. Refselse kan uansett bare ilegges for forhold i tjenestetiden, og bruken av selve reaksjonsmidlene - irettesettelse, overtredelsesgebyr og frihetsinnskrenkning - følger av egne regler. Forhold som kan kvalifisere til straff, skal forelegges påtalemyndigheten, og bare den som har disiplinærmyndighet, kan treffe avgjørelsen. Saken skal være tilstrekkelig opplyst, og den saken retter seg mot, har rett til bistand.