§ 66. Straffbarhetsvilkår ved refselse

Paragrafen kobler disiplinærreaksjonene til de alminnelige vilkårene for straff i straffeloven, men med noen justeringer som er særegne for Forsvaret. Utgangspunktet er at de samme grunnvilkårene som gjelder for straffansvar ellers, også gjelder når noen skal refses, med de unntakene som følger av resten av paragrafen. Det første unntaket er at forsøk på å bryte en tjenesteplikt kan refses uansett hvor alvorlig det fullbyrdede lovbruddet ville vært, uten at det stilles krav til strafferammen slik det ofte gjøres i strafferetten ellers. Det andre er at refselse kan ilegges både for handlinger som er gjort med vilje, og for handlinger som skyldes uaktsomhet, altså at man ikke har vært tilstrekkelig aktsom eller oppmerksom.

I praksis betyr dette at det ikke er nødvendig å vise at et forhold er fullbyrdet for at det skal kunne refses, et forsøk er nok. Det er heller ikke nødvendig å bevise at den tjenestepliktige handlet med hensikt; det er tilstrekkelig at vedkommende ikke har vist den aktsomheten som kreves, for eksempel ved å glemme eller forsømme en pålagt oppgave.

Paragrafen er en av flere generelle regler i kapittel 8 om refselse og straff. Den bygger videre på § 65 om hvilke handlinger som kan gi grunnlag for refselse, og suppleres av reglene om hvem refselse kan rettes mot, det tidsmessige virkeområdet, hvilke reaksjoner som finnes, plikten til å forelegge saken for påtalemyndigheten, hvem som har disiplinærmyndighet, kravet til opplysning av saken og retten til bistand.