§ 3-21. Risikoutjevningsfond i livsforsikring

Risikoutjevningsfondet er en felles buffer et livsforsikringsforetak kan bygge opp for å jevne ut svingninger i dødelighet og uførhet mellom år. Paragrafen begrenser bruken av fondet til bare én ting: å dekke det årlige kravet til økning i premiereserven for enkeltkontrakter, og bare når behovet for økningen skyldes risiko knyttet til person - altså at flere enn ventet er blitt uføre eller døde i løpet av året, ikke svikt i avkastningen på investeringene. I motsetning til bufferfond, som er fordelt på den enkelte kontrakt, skal risikoutjevningsfondet ikke fordeles på de enkelte kontraktene; det forblir en felles pott for hele porteføljen eller gruppen. Kongen kan gi nærmere regler om hvordan fondet skal forvaltes og brukes.

I praksis fungerer risikoutjevningsfondet som en felles forsikring mot at ett enkeltår gir uventet mange dødsfall eller uføretilfeller i en gruppe kontrakter. Har foretaket bygd opp fondet gjennom år med lavere risikokostnader enn beregnet, kan det tæres på fondet i år hvor risikokostnadene blir høyere, uten at den enkelte kontrakt eller kunde merker noe til svingningen. Fordi fondet ikke er fordelt på enkeltkontrakter, kan det heller ikke kreves utbetalt eller overført av en enkelt forsikringstaker som avslutter sin kontrakt - det tilhører fellesskapet av kontrakter, ikke den enkelte.

Risikoutjevningsfondet må skilles fra bufferfondet i § 3-19 og det betingede egenkapitalbidraget i § 3-19a, som begge er knyttet til den enkelte kontrakt og brukes når avkastningen svikter. § 3-22 om kontoføring og § 3-23 om pensjonsoversikt sikrer at kunden likevel får informasjon om forsikringen sin, selv om selve risikoutjevningsfondet ikke vises som en egen post på den enkelte kontrakt.