§ 3-19 a. Betinget egenkapitalbidrag ved svak avkastning

Paragrafen regulerer et sikkerhetsnett foretaket kan bruke når avkastningen på en kontrakt i kollektivporteføljen ikke strekker til i løpet av et år. Er avkastningen negativ, eller for lav til å dekke den årlige økningen premiereserven skal ha etter beregningsgrunnlaget, og heller ikke bufferfondet til kontrakten er stort nok, kan foretaket selv skyte inn midler - et betinget egenkapitalbidrag - for å dekke differansen. «Betinget» betyr at foretaket i utgangspunktet kan få tilbake det innskutte beløpet: har kontrakten senere år fått avkastning ut over det beregningsgrunnlaget forutsetter, skal foretaket bruke denne meravkastningen til å øke premiereserven og samtidig redusere det utestående egenkapitalbidraget tilsvarende. Blir kontrakten imidlertid gjort opp - ved gjenkjøp (at forsikringstakeren tar ut verdien) eller ved at forsikringen på annen måte opphører - skal det innskutte bidraget regnes som endelig tapt for foretaket; det kan ikke lenger kreves tilbake.

I praksis er dette den siste skanse foretaket har for å holde det avtalte pensjonsnivået oppe uten å måtte redusere ytelsen. Går et år dårlig i finansmarkedene, brukes først bufferfondet etter § 3-19, og bare hvis heller ikke det rekker til, tyr foretaket til egenkapitalbidrag - altså penger fra selskapets egen kapital. Går det bedre i årene som følger, tilbakebetales bidraget gradvis gjennom at meravkastning går til premiereserven i stedet for til kunden, inntil bidraget er nedbetalt. Bytter kunden imidlertid pensjonsordning eller tar ut pensjonskapitalen før bidraget er dekket inn, blir differansen en endelig kostnad for foretaket - en risiko selskapet påtar seg ved å garantere en bestemt pensjonsytelse.

Bestemmelsen henger tett sammen med § 3-19 om bufferfond, som er første forsvarslinje før egenkapitalbidrag kommer i bruk, og med § 3-16 og § 3-17, som regulerer hvordan overskudd ellers fordeles på henholdsvis kontraktfastsatte forpliktelser og investeringsvalgkontrakter. § 3-18 gir en generell regel om hvilket regelverk overskudd skal følge når ikke andre bestemmelser passer bedre. § 3-20 utvider tankegangen om buffer og fond til premiefond og lignende, mens § 3-21 om risikoutjevningsfond gjelder en annen type sikkerhetsmargin knyttet til personrisiko. Kunden får for øvrig innsyn i dette gjennom kontoutskriften etter § 3-22 og den årlige pensjonsoversikten etter § 3-23, som begge skal vise status for forsikringen og eventuelle endringer fra året før.