§ 1-1. Hvilke forsikringsavtaler loven gjelder for

Paragrafen avgjør hvilke avtaler forsikringsavtaleloven gjelder for. Utgangspunktet er vidt. Loven omfatter selve forsikringsavtalen, og den omfatter distribusjon, altså salg og formidling av forsikring. Noen regler i loven og noen bestemmelser gitt i medhold av loven kan likevel gå foran. Selve paragrafen peker på §§ 1A-1, 2-1 og 10-1 som slike unntak eller særregler for bestemte deler av loven.

Avtaler om gjenforsikring faller helt utenfor. Gjenforsikring er når et forsikringsselskap forsikrer seg selv hos et annet selskap. Kongen kan dessuten gi forskrift (regler fastsatt av regjeringen) som presiserer lovens rekkevidde. Slike regler kan også helt eller delvis ta enkelte avtaler ut av loven. For å vite om en bestemt avtale er dekket, må man derfor se på loven og på slike forskrifter samlet.

Lovens deler har egne virkeområder. Etter § 2-1 gjelder tredje del skadeforsikring. Det gjelder dekning når ting eller rettigheter skades eller går tapt, ansvar overfor andre, kostnader, og annet som ikke er personforsikring. Kreditt- og kausjonsforsikring er holdt utenfor tredje del. Etter § 10-1 gjelder fjerde del personforsikring, altså liv, ulykke og sykdom, og den rekker også til pensjonskasser så langt reglene passer. Er det tvil om en forsikring hører til den ene eller andre gruppen, avgjør Kongen. Slik går skillet grovt mellom eiendeler og ansvar på den ene siden og menneskers liv og helse på den andre.

Første del har flere naboregler som henger tett sammen med denne. § 1-2 forklarer sentrale ord, for eksempel hva en forbruker er. § 1-3 slår fast at reglene i første del som hovedregel ikke kan avtales bort. § 1-4 utvider første del til også å gjelde forsikringsformidlere.