§ 10-1. Hva er personforsikring? Virkeområdet for fjerde del

Paragrafen avgrenser lovens fjerde del, som handler om personforsikring. Delen gjelder når avtalen er inngått med et forsikringsforetak. Personforsikring er tre typer: livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring.

Forsikringen kan gjelde livet eller helsen til den som tegner den, men den kan like gjerne knyttes til en eller flere andre personer. Den som forsikringen knytter seg til, kalles forsikrede etter § 10-2, mens den som inngår avtalen kalles forsikringstaker. Fjerde del rekker også utover forsikringsforetakene. Andre avtaler om personforsikring omfattes så langt reglene passer, og loven nevner forholdet mellom pensjonskasser og pensjonsfond og medlemmene som eksempel.

Kongen har det siste ordet i grensetilfeller, både ved spørsmålet om noe er personforsikring og ved skillet mellom livsforsikring og andre personforsikringer.

Delen er bygd opp slik at § 10-2 definerer begrepene, § 10-3 sier at reglene som hovedregel ikke kan fravikes til skade for den som har krav mot selskapet, og § 10-4 utvider informasjonsplikten til forsikringsformidlere. § 10-5 gir Kongen adgang til å gi supplerende bestemmelser når en avtale med en fremmed stat gjør det nødvendig. Deretter følger regler om forsikringsbevis i § 11-1, løpende informasjon i § 11-2 og selskapets vurdering av risikoen etter § 12-1. Virkeområdet for hele loven er regulert i § 1-1, som viser hit.

Eksempel: En forsikringstaker tegner en livsforsikring i et forsikringsforetak, og forsikringen knytter seg til en annen persons liv. Den andre personen er da forsikrede. Avtalen er en personforsikring, og fjerde del gjelder.