§ 22-6. Utbetaling til Nav-kontor eller annen person

Noen kan ikke styre pengene sine. Paragrafen lar trygden da utbetale ytelsen til en annen person eller til et Nav-kontor. Grunnene loven nevner, er blant annet sinnslidelse, hjerneskade og rusmisbruk. Samme løsning kan brukes hvis en person åpenbart bruker ytelsen til skade for seg selv eller for dem hun forsørger.

Ytelsen skal brukes til beste for den som har rett til den. Vergemålsloven gjelder ikke for ytelser som er utbetalt til andre etter et slikt vedtak. Statsforvalteren får kopi av vedtaket. Oppretter Statsforvalteren vergemål, kan den bestemme at vergen skal forvalte ytelsen i stedet. Er personen allerede under vergemål, må vergen samtykke til vedtaket hvis forvaltningen av ytelsen ligger innenfor vergens mandat. Departementet gir forskrifter om utbetaling og forvaltning av ytelsene.

§ 22-4 bygger på samme tankegang, men gjelder langtidspasienter i institusjon. Ytelsen går da til institusjonen, og bare for trygdemidler opp til en viss grense. § 22-6 er bredere, siden den kan brukes uavhengig av institusjonsopphold. Paragrafen er ett av flere unntak fra at ytelsen går til den som har rett til den. Andre finnes i § 22-3a (barnetillegg til Innkrevingsmyndigheten) og § 22-3b (barn i fosterhjem). § 22-5 lar institusjoner for langtidspasienter finansiere felles trivselsordninger med pasientenes trygdemidler.

Naboene § 22-7 og § 22-8 regulerer to andre situasjoner der utbetalingen påvirkes: mulige refusjonskrav mot ytelsen, som kan gi utsatt utbetaling i opptil tre uker, og fradrag ved etterbetaling av pensjon og lignende. § 22-9 er opphevet og har ingen tekst.

Eksempel: en person med alvorlig hjerneskade kan ikke disponere ytelsen sin. Trygden vedtar at ytelsen utbetales til et Nav-kontor, som må bruke pengene til personens beste. Statsforvalteren får kopi av vedtaket.