§ 22-5. Felles trivselsordninger for langtidspasienter

Institusjoner for langtidspasienter kan opprette felles trivselsordninger, for eksempel felles aktiviteter, og betale dem med en del av pasientenes trygdemidler. Hver pasients bidrag har et tak: på årsbasis kan det ikke bli mer enn 6,25 pst. av grunnbeløpet (beløpet mange ytelser regnes ut fra). Paragrafen sier altså at pengene kan brukes til fellesgoder, men at den enkelte ikke kan belastes ubegrenset.

Ordningen gjelder institusjoner under spesialisthelsetjenesteloven. Departementet skal utvide den til andre institusjoner for langtidspasienter gjennom forskrift, og kan gjøre unntak. Nærmere regler om selve trivselsordningene gis også i forskrift. Detaljene overlates altså til departementet.

Paragrafen står rett etter § 22-4, som gjelder de samme langtidspasientene. Der utbetales ytelsen til institusjonen når pasienten ikke selv kan disponere den, og institusjonen skal forvalte pengene til pasientens beste. I § 22-5 kan en del av pengene brukes til felles ordninger i stedet for til den enkelte. De to paragrafene må derfor ses i sammenheng når det gjelder hva institusjonen kan gjøre med pasientenes penger.

Andre paragrafer i kapittelet handler om andre mottakere av trygdens penger. § 22-6 lar ytelsen gå til en annen person eller et Nav-kontor når noen ikke kan disponere den selv. § 22-7 gir mulighet for utsatt utbetaling i opptil tre uker når noen kan ha refusjonskrav i ytelsen. § 22-8 gjelder fradrag ved etterbetaling av pensjon og lignende. § 22-9 er opphevet og har ingen tekst. Også § 22-3 (arbeidsgiver), § 22-3a (barnetillegg) og § 22-3b (fosterhjem) peker ut mottakere som avviker fra hovedregelen.

Eksempel: en institusjon for langtidspasienter vil opprette en felles aktivitet. Kostnaden kan dekkes ved at pasientene bidrar av trygdemidlene sine, men ingen enkeltpasient kan bidra mer enn taket på 6,25 pst. av grunnbeløpet i året.