§ 22-14. Foreldelse av krav i folketrygden

Foreldelse betyr at et krav faller bort fordi det har gått for lang tid. Paragrafen slår fast at foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 gjelder, men at folketrygdloven har egne særregler som går foran. Særreglene handler om når fristen begynner å løpe, hvor kort fristen er i ett tilfelle, hva som skjer ved etatens feil, og når fristen avbrytes.

For retten til en ytelse regnes foreldelsesfristen fra tidspunktet det endelige vedtaket ble fattet. For etteroppgjør av uføretrygd regnes den fra endelig vedtak om etteroppgjøret. Etteroppgjøret er oppgjøret etter at det er klart om det er utbetalt for lite eller for mye. Er det utbetalt for lite, etterbetales differansen som ett beløp, og for mye utbetalt uføretrygd kan innkreves, jf. § 12-14.

En behandler eller forhandler som har et krav mot etaten etter en direkte oppgjørsordning, må regne med seks måneder. Da foreldes kravet, regnet fra da det oppstod. Direkte oppgjør er ordningen der stønaden betales rett til behandleren eller tjenesteyteren, se § 22-2.

Har et krav om ytelse helt eller delvis blitt avslått på grunn av feil fra etaten, gis ytelsen med virkning fra den datoen den ville blitt gitt om kravet hadde vært innvilget fra første stund. Det samme gjelder når avslaget bygger på ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn mottakeren. Slik etterbetaling gir rett til renter etter § 22-17.

Trekk som etaten gjør etter § 22-15 åttende ledd eller § 22-15a sjette ledd, avbryter foreldelsen. Da starter fristen på nytt. Når trekket opphører, varer virkningen av avbruddet i ett år. Trekk i framtidige ytelser er én av måtene et tilbakekrevingsvedtak kan innkreves på. Innkrevingsmyndigheten kan også kreve inn beløpet. Reglene om tilbakekreving finnes i § 22-15 og § 22-15a, og § 22-16 handler om avregning når inntekten har vært for høy.