§ 1-3 b. Trygdeavtaler mellom land som norsk lov
- Nordisk trygdekonvensjon, EFTA-konvensjonen og avtaler med Storbritannia gjelder som norsk lov.
- Kongen kan gjennomføre tosidige trygdeavtaler med andre land ved forskrift.
- Folketrygdlovens regler må vike der det er nødvendig for å oppfylle slike avtaler.
§ 1-3 b. Andre folkerettslige bestemmelser om trygdekoordinering
- nordisk konvensjon om trygd av 12. juni 2012
- EFTA-konvensjonen av 4. januar 1960 artikkel 21 og tillegg 2 til vedlegg K med endringer vedtatt 21. juni 2001, 13. juli 2004, 27. november 2007 og 12. november 2015
- artikkel 29 til 34 i avtale om ordninger mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland som følge av Det forente kongerikes uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Det forente kongerike og EØS/EFTA-statene i kraft av Det forente kongerikes medlemskap i Den europeiske union av 28. januar 2020
- EØS-avtalen vedlegg VI kapittel III (avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere).
- konvensjon om trygdekoordinering mellom Island, Fyrstedømmet Liechtenstein, Kongeriket Norge og Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland av 30. juni 2023.
Paragrafen gjør en rekke avtaler mellom stater til norsk lov på trygdeområdet. Første ledd nevner blant annet den nordiske konvensjonen om trygd og avtalene om trygd som gjelder overfor Storbritannia etter at landet forlot EU. Avtalene gjelder som norsk lov, så de kan brukes direkte i saker om trygd uten at innholdet er skrevet om til egne paragrafer i folketrygdloven.
Andre ledd gir Kongen myndighet til å sette tosidige avtaler med andre stater om samordning av trygd ut i livet ved forskrift. Det gir en snarvei: en slik avtale kan gjøres gjeldende uten egen lovendring. Tredje ledd sier at reglene i folketrygdloven må vike der det trengs for å oppfylle avtaler som er gjennomført etter denne paragrafen.
Paragrafen hører sammen med § 1-3a, som gjør EØS-forordningene om trygdekoordinering til norsk lov, og med § 1-3, som sier at loven skal tolkes i samsvar med EØS-avtalens hoveddel. Flere paragrafer viser hit. Mange av dem har tittelen «Forholdet til bestemmelser om internasjonal trygdekoordinering», blant annet § 2-1a, § 4-1a og § 8-1a. Paragrafene med tittelen «Oppholdskrav» (§ 8-9 og § 9-4) viser også hit. Det samme gjør § 2-4 om avtaler for arbeidstakere mv. på kontinentalsokkelen og § 23-4a om avgifter for personer som er omfattet av norsk trygdelovgivning etter trygdeavtale.
Eksempel med rollene i loven: Et medlem har bodd og arbeidet både i Norge og i et annet nordisk land. Gir en avtale som er omfattet av denne paragrafen et annet svar enn en vanlig regel i folketrygdloven, går avtalen foran, så langt det er nødvendig for å oppfylle den.
- § 1-3 aTrygdeforordningen og gjennomføringsforordningen som norsk lov
- § 1-3Folketrygdloven og EØS-avtalen
- § 2-1aMedlemskapsreglene og internasjonal trygdekoordinering
- § 4-1aDagpenger og internasjonal trygdekoordinering
- § 8-1aSykepenger og internasjonale trygderegler