§ 1-3 a. Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen som norsk lov

Paragrafen gjør to EØS-forordninger om trygdekoordinering (samordning av trygd mellom land) til norsk lov. Første ledd gjelder trygdeforordningen, altså hovedreglene for hvordan trygd samordnes når noen har tilknytning til flere land. Andre ledd gjelder gjennomføringsforordningen, som har de nærmere reglene for hvordan hovedforordningen skal brukes. Begge gjelder med de tilpasningene EØS-avtalen krever. Forordningene gjelder dermed som norsk rett, uten at hver regel er skrevet om til en egen paragraf i folketrygdloven.

Tredje ledd er en fortrinnsregel. Regler i folketrygdloven og i forskrifter til den må vike, men bare så langt det trengs for å oppfylle forordningene. Loven gjelder altså som vanlig så lenge den ikke kommer i konflikt med dem. Regelen kommer i tillegg til den generelle EØS-regelen i § 1-3, som sier at loven skal forstås i lys av EØS-avtalens prinsipper om fri bevegelighet og likebehandling.

Mange deler av loven har egne paragrafer med tittelen «Forholdet til bestemmelser om internasjonal trygdekoordinering». Eksempler er § 2-1a, § 4-1a, § 8-1a, § 10-1a og § 11-1a, og flere andre av samme type viser også hit. Paragrafer med tittelen «Oppholdskrav» (§ 8-9, § 9-4, § 11-3 og § 15-3) viser hit, det samme gjør § 11-20 om arbeidsavklaringspengenes størrelse og barnetillegg og § 23-4a om avgifter for personer som er omfattet av norsk trygdelovgivning etter trygdeavtale. Hva hver av dem regulerer, må leses i paragrafen selv. Paragrafen har også en nær slektning i § 1-3b, som gjør den nordiske konvensjonen om trygd og andre folkerettslige avtaler til norsk lov.

Eksempel med rollene i loven: Et medlem har arbeidet i flere EØS-land og krever en ytelse i Norge. Gir en norsk regel i folketrygdloven et annet resultat enn forordningene, er det forordningene som gjelder, så langt det er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser.