§ 20-7. Forenklede krav til gjenopprettingsplan og krisetiltaksplan

Paragrafen sier at kravene til krisplanene skal skreddersys. Det gjelder både gjenopprettingsplanen, som foretaket selv lager, og krisetiltaksplanen, som Finanstilsynet lager. Et lite og oversiktlig foretak skal ikke bære samme byrde som en stor bank med mange forgreninger. Omfanget av planen skal stå i forhold til hvor stort foretaket er, hvor risikabel og innviklet driften er, hvem som eier det, og hvor nært det er knyttet til resten av finansmarkedet. Tilsynet skal dessuten legge vekt på hva en krise i foretaket kan bety for andre foretak, for finansiell stabilitet og for økonomien ellers.

I praksis gir annet ledd Finanstilsynet en verktøykasse. Tilsynet kan fastsette forenklede krav for ett enkelt foretak eller for en hel gruppe av foretak. Formålet er å holde de administrative kostnadene nede. Forenklingen må likevel holde seg innenfor rammen i første ledd. Det betyr at et foretak ikke uten videre slipper billig unna hvis en krise hos det ville fått store følger for andre.

Paragrafen henger sammen med to naboer. § 20-5 pålegger foretaket en gjenopprettingsplan med tiltak foretaket selv kan sette i verk for å komme seg på beina igjen. Planen godkjennes av styret og sendes til Finanstilsynet, og den skal oppdateres hvert år. § 20-6 gjelder Finanstilsynets egen krisetiltaksplan for hvert foretak. Begge har en bred liste med innholdskrav, for eksempel at planen ikke skal bygge på statlig støtte. Det er slike innholdskrav som kan skaleres ned etter § 20-7. I tillegg står § 20-4, som setter det samme forholdsmessighetsprinsippet for hele kapitlet: virkningen av reglene skal stå i rimelig forhold til foretakets størrelse og betydning.