§ 20-13. Melding om kriserammet foretak

Paragrafen setter i gang kjeden som kan ende i krisehåndtering. Første ledd pålegger foretaket selv å varsle Finanstilsynet så snart det må regne med at det er kriserammet, eller snart blir det. Hva som regnes som kriserammet, står i § 20-15 andre ledd.

Blant situasjonene er at eiendelene blir verdt mindre enn forpliktelsene, og at foretaket ikke kan betale gjeld når den forfaller. Også behov for statlig støtte kan utløse dette, med visse unntak, og det samme kan fare for at konsesjonen (tillatelsen til å drive) må trekkes tilbake.

Finanstilsynet har en egen meldeplikt overfor departementet. Den utløses når tilsynet må anta at foretaket er kriserammet, og at private tiltak og tidligere tilsynstiltak, som § 20-11, § 20-12 og § 20-14, neppe kan avverge krisen. Meldingen skal vurdere om foretaket bør avvikles etter § 20-29, eller om også det tredje vilkåret i § 20-15 er oppfylt: at allmenne interesser tilsier krisehåndtering. Norges Bank og Bankenes sikringsfond får kopi.

Reglene gjelder også holdingforetak og andre morselskap i norsk finanskonsern, og Finanstilsynet skal underrette konsernets tilsynsutvalg eller kriseutvalg. Det samme gjelder når meldingen angår et norsk foretak i et konsern med morselskap i en annen EØS-stat. Eksempel: et foretak ser at tapene raskt tærer på kapitalen og melder fra til Finanstilsynet. Tilsynet vurderer saken og sender melding videre til departementet.

Meldingen er utgangspunktet for departementets vedtak etter § 20-15, som krever at melding etter § 20-13 andre ledd er mottatt og at en verdivurdering etter § 20-16 foreligger. § 20-14 om nedskriving og konvertering bruker samme kriserammet-begrep. Etter vedtak om krisehåndtering eller avvikling skal Finanstilsynet oppnevne et administrasjonsstyre etter § 20-17.