§ 2-3. Hvem kan utføre betalingstjenester?

Finansforetaksloven·LOV-2015-04-10-17
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 2-3. Betalingstjenester mv

(1) Betalingstjenester kan bare utføres av banker, kredittforetak, betalingsforetak, e-pengeforetak og opplysningsfullmektiger og av finansieringsforetak som etter denne loven har tillatelse til å drive slik virksomhet her i riket. Pengeoverføringer kan også utføres av foretak med tillatelse etter § 2-10 tredje ledd.
(2) Betalingstjenester kan også utføres av utenlandske kredittinstitusjoner, betalingsforetak, e-pengeforetak og opplysningsfullmektiger som etter denne loven har adgang til å drive slik virksomhet her i riket.
(3) Som betalingstjenester regnes i denne loven tjenester som angitt i finansavtaleloven § 1-5 første ledd med unntak for tjenester som det er gjort unntak for etter forskrift fastsatt med hjemmel i femte ledd første punktum i paragrafen her. Med pengeoverføringer menes betalingstjeneste som angitt i finansavtaleloven § 1-5 første ledd bokstav f.
(4) Tillatelse til å utføre betalingstjenester omfatter, når ikke annet er fastsatt, også omsetning av valuta i forbindelse med pengeoverføringer med utlandet og kredittyting innenfor fastsatte kredittgrenser ved gjennomføringen av betalingstjeneste som angitt i finansavtaleloven § 1-5 første ledd bokstav d og e, dersom kreditten ikke ytes av midler mottatt for å utføre betalingsoverføringer, og er kortsiktig og skal tilbakebetales senest innen 12 måneder.
(5) Departementet kan fastsette nærmere regler om betalingstjenestevirksomhet, hva som skal regnes som betalingstjenester og hva som ikke skal regnes som betalingstjenester. I forskriften kan det bestemmes at enkelte typer av virksomhet er underlagt meldeplikt.
Kilde: Lovdata — Finansforetaksloven § 2-3
Hva betyr dette?

Paragrafen reserverer betalingstjenester for foretak som har tillatelse. Norske banker, kredittforetak, betalingsforetak, e-pengeforetak, opplysningsfullmektiger og finansieringsforetak kan utføre dem når de er godkjent. Utenlandske kredittinstitusjoner, betalingsforetak, e-pengeforetak og opplysningsfullmektiger som har adgang til å drive her, kan også. Lovteksten viser her til § 2-10 tredje ledd for pengeoverføringer. Samme paragraf har i fjerde ledd en begrenset tillatelse der foretaket bare kan yte pengeoverføring.

Hva som er betalingstjenester, følger av definisjonen i finansavtaleloven § 1-5 første ledd, med unntak for det forskrift fritar. Den dekker blant annet kontanter inn og ut av konto, kortbetalinger, direktebelastning (der mottakeren trekker penger fra kontoen), faste betalingsoppdrag og kontoinformasjonstjenester. Pengeoverføring er en egen delmengde, nemlig bokstav f i den definisjonen.

Fjerde ledd sier at en tillatelse til å utføre betalingstjenester som hovedregel også dekker valutaomsetning ved pengeoverføringer til utlandet. Den dekker også kortsiktig kreditt når betalingen skjer med en avtalt kredittgrense. Kreditten kan ikke finansieres med penger som er mottatt for å utføre overføringer, og den må være tilbakebetalt innen 12 måneder.

Femte ledd lar departementet gi regler om betalingstjenestevirksomhet, om hva som regnes som betalingstjeneste og hva som ikke gjør det. Departementet kan også bestemme at enkelte typer virksomhet bare skal være meldepliktige, altså at foretaket må gi beskjed uten å søke om full tillatelse.

Paragrafen følger samme mønster som resten av kapittel 2. § 2-1 gjelder utlån og garantier, § 2-2 innskudd, § 2-4 elektroniske penger og § 2-5 valuta. I § 2-10 finnes tillatelsen for betalingsforetak, som kan avgrenses til enkelte betalingstjenester og til pengeoverføring alene. Banker og kredittforetak får adgang gjennom § 2-7 og § 2-8, som begge nevner betalingstjenester.

Eksempel: Et betalingsforetak har fått tillatelse avgrenset til pengeoverføring. Det kan da ikke tilby andre betalingstjenester, som kortutstedelse.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i finansforetaksloven →
Gratis vurdering av din sak