§ 2-5. Hvem kan drive valutavirksomhet?

Paragrafen sier hvem som kan drive valutavirksomhet i Norge. Banker kan det, og det samme kan betalingsforetak, e-pengeforetak og finansieringsforetak som har tillatelse. Utenlandske kredittinstitusjoner, betalingsforetak og e-pengeforetak kan også, hvis loven gir dem adgang til å drive virksomhet her. Andre må holde seg unna.

Andre ledd avgrenser hva som er valutavirksomhet. Det er virksomhet som består i å omsette valuta, altså kjøpe og selge utenlandske penger. Definisjonen er kort, og det er departementet som kan utdype den i forskrift etter tredje ledd. Bestemmelsene i første og andre ledd kan fravikes av departementet når det er særlige grunner til det.

Tredje ledd har to elementer. Departementet kan gi forskrift med nærmere regler om valutavirksomhet. Departementet kan også gjøre unntak fra forbudet for enkelte, men bare når særlige grunner tilsier det. Unntaksadgangen er snever og skal ikke brukes rutinemessig. Paragrafen gir dermed en klar hovedregel med en sikkerhetsventil for spesielle situasjoner.

Paragrafen bruker samme oppbygning som nabobestemmelsene i kapittel 2. Utlån og garantier er regulert i § 2-1, innskudd i § 2-2, betalingstjenester i § 2-3 og elektroniske penger i § 2-4. Forsikringsvirksomhet følger i § 2-6. Konsesjonen for bank i § 2-7 nevner forretninger i penge-, valuta- og verdipapirmarkedet som en mulig tilleggsvirksomhet. Det samme gjør § 2-8 for kredittforetak, men bare for foretakets egen regning.

Listen over hvem som kan drive valutavirksomhet, overlapper delvis med listene i de andre paragrafene. Betalingsforetak og e-pengeforetak går igjen i flere av dem, mens kredittforetak ikke er nevnt i denne. Det betyr at et kredittforetak ikke får adgang til valutavirksomhet gjennom denne paragrafen alene. Adgangen må hentes fra tillatelsen etter § 2-8.

Eksempel: Et betalingsforetak med tillatelse til valutavirksomhet vil veksle kroner til euro for kunder. Det er lovlig. Et vanlig handelsselskap uten tillatelse kan ikke gjøre det som næring.