§ 5-17. Samskyldnere: hvem hefter for hvor mye, og kredittvurdering

Når flere kunder tar opp lån sammen, må avtalen vise hvor mye av det skyldige beløpet banken kan kreve fra hver enkelt. Kravet hører til reglene om samskyldnere, som gjelder når minst én av låntakerne er forbruker (§ 5-16).

Kredittvurderingen bygger på denne oppgitte fordelingen. Selv om låntakerne seg imellom har avtalt noe annet, er det avtalens fordeling som brukes når banken vurderer om den enkelte har kredittevne etter § 5-2. Etter § 5-2 skal vurderingen bygge på opplysninger om blant annet inntekt, eiendeler, utgifter og andre forpliktelser.

Noen ganger er en låntakers kredittevne avhengig av at vedkommende kan kreve penger tilbake fra en annen låntaker (regress). Regress er regulert i § 2-16: Den som har betalt mer enn sin del, kan straks kreve tilbake fra de andre. Dekker ikke en av dem sin del, kan de øvrige bli krevd for den. I slike tilfeller må banken påse at avtalen forbyr låntakeren å gi fra seg tilbakebetalingskravet før det kan gjøres gjeldende.

Kongen kan gi utfyllende regler om kredittvurdering ved slike avtaler, og om vilkår som får betydning for vurderingen av kredittevnen.

Paragrafen er den første regelen etter virkeområdet i § 5-16. De neste gjelder bankens varslingsplikt (§ 5-18), samskyldnerens rett til opplysninger (§ 5-19), frigivelse av sikkerhet (§ 5-20) og reduksjon av gjeldsansvaret (§ 5-21). Eksempel: To kunder tar lån sammen. Avtalen sier hvor stor del banken kan kreve fra hver. Internt har de avtalt en annen fordeling. Banken må likevel vurdere hver kundes kredittevne ut fra fordelingen i avtalen.