§ 4-16. Fullmakttjenester: hva kunden kan bruke og hva foretakene må følge

Paragrafen gir kunden rett til å bruke fullmakttjenester på egne betalingskontoer som er tilgjengelige på internett. Loven forklarer i § 1-6 at fullmakttjeneste omfatter både betalingsfullmakttjenester, som setter i gang betalinger fra en konto som tilbys av en annen tjenesteyter, og kontoinformasjonstjenester, som er internettbaserte tjenester som samler kontoopplysninger. Kontotilbyderen kan ikke kreve at det finnes en avtale mellom den selv og fullmaktforetaket.

Nekter kontotilbyderen et fullmaktforetak tilgang, må kunden få beskjed umiddelbart, på den avtalte måten, og med årsaken. Om mulig skal beskjeden komme før tilgangen nektes. Unntaket er at objektivt begrunnede sikkerhetshensyn er truet, eller at det ville stride mot lov å informere kunden.

Fullmaktforetaket har egne plikter. Kundens personlige sikkerhetsinformasjon skal ikke være tilgjengelig for andre enn den som har utstedt den, og kunden selv, og overføring skal skje gjennom sikre og effektive kanaler. Foretaket skal ikke bruke eller lagre opplysninger til andre formål enn tjenesten kunden uttrykkelig har bedt om, og skal ikke be om sensitive betalingsopplysninger. Kontonummer og kontoeier regnes ikke som sensitive. Tjenesten kan bare utføres med kundens uttrykkelige samtykke, og i samsvar med det.

§ 4-17 og § 4-18 utdyper vilkårene for hver tjenestetype, og sjette ledd åpner for at Kongen kan gi forskrift om vilkårene. § 4-14 pålegger betalingsfullmektigen å gi informasjon etter at et oppdrag er iverksatt. § 4-19 og § 4-20 gjelder informasjonen banken selv skal gi kunden om kontoen.

Eksempel: Kunden bruker en fullmakttjeneste, og kontotilbyderen stenger tilgangen for fullmaktforetaket. Kontotilbyderen må i utgangspunktet si fra til kunden med årsaken, og om mulig først. Er det et objektivt begrunnet sikkerhetshensyn, slipper den.