§ 44. Straff for designinngrep

Denne paragrafen er straffebudet i designloven. Den sier hva som kan skje med en person som gjør designinngrep, altså bruker en annens beskyttede design uten å ha lov til det. Vanlig straff er bot eller fengsel i opptil ett år. Ligger det spesielt skjerpende forhold i saken, er den øvre grensen for fengsel tre år. Retten skal da se særlig på tre ting: hvor stor skade rettighetshaveren har lidd (også skade på omdømmet i markedet), hvor mye inngriperen har tjent, og hvor bredt inngrepet har vært.

Paragrafen nevner ikke forsett (bevisst handling) eller uaktsomhet (mangel på vanlig aktsomhet) som vilkår. Til sammenligning krever både § 40 om vederlag og erstatning og § 45 om brudd på opplysningsplikten at inngriperen har handlet forsettlig eller uaktsomt. Straffen i § 44 kan også bli strengere enn i § 45, som bare gir bot.

Straff er bare én av reaksjonene ved designinngrep. Rettighetshaveren kan også kreve sivile (ikke-strafferettslige) oppgjør. Etter § 40 skal inngriperen betale vederlag og erstatning. Rettighetshaveren kan velge det grunnlaget som gir mest: en rimelig lisensavgift, erstatning for tapet eller inngriperens gevinst. Etter § 41 kan retten pålegge tiltak som tilbakekalling eller ødeleggelse av produkter, etter en forholdsmessighetsvurdering (avveiing av hva som står i rimelig forhold til inngrepet). Etter § 41 a kan retten i helt særlige tilfeller gi tillatelse til videre bruk mot vederlag, og bare til den som var i aktsom god tro. § 41 b lar retten bestemme at dommen skal gjøres kjent for inngriperens regning. Etter § 42 gjelder flere av disse reglene også for bruk av en design som er søkt registrert, men ikke ennå kunngjort som registrert, hvis søknaden ender med registrering. Oppramsingen i § 42 nevner ikke § 44. § 43 setter grenser for hva som kan gjøres gjeldende i sivile saker: at registreringen er ugyldig må først være slått fast ved dom eller endelig avgjørelse.

Eksempel: En inngriper kopierer en registrert design i stor skala og tjener godt på det. Omfanget og gevinsten er blant forholdene retten skal legge vekt på når den avgjør om straffen kommer i den øverste rammen. Rettighetshaveren kan i tillegg kreve erstatning etter § 40.