§ 40. Vederlag og erstatning ved designinngrep
- Krenkeren betaler lisensavgift, erstatning eller fortjeneste, etter det som er best for rettighetshaveren.
- Ved forsett eller grov uaktsomhet kan rettighetshaveren kreve dobbel lisensavgift i stedet.
- Ved god tro er kravet mildere og begrenset til lisensavgift eller fortjeneste.
- Ansvaret kan settes ned etter en regel i en annen lov om skadeserstatning.
§ 40. Vederlag og erstatning for designinngrep
- vederlag svarende til en rimelig lisensavgift for utnyttelsen, samt erstatning for skade som følge av inngrepet som ikke ville oppstått ved lisensiering,
- erstatning for skade som følge av inngrepet, eller
- vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved inngrepet.
Vederlag og erstatning fastsettes etter det av grunnlagene i bokstav a til c som er gunstigst for rettighetshaveren.
Paragrafen sier hva den som krenker en annens designrett må betale. Kravet gjelder når krenkelsen skjedde med vilje eller ved uaktsomhet (mangel på tilbørlig aktsomhet). Rettighetshaveren har tre måter å regne ut beløpet på. Den første er en rimelig lisensavgift, altså det en lovlig avtale om bruk ville ha kostet. Den andre er dekning av det tapet krenkelsen har påført. Den tredje er å kreve inn fortjenesten krenkeren har fått. Lisensavgiften kan legges sammen med erstatning for tap som en avtalt lisens ville ha unngått. Rettighetshaveren får den utregningen som gir høyest beløp.
Har krenkeren handlet med vilje eller grovt uaktsomt, åpner andre ledd for et strengere alternativ. Rettighetshaveren kan da i stedet kreve dobbel lisensavgift. Det er et valg og ikke et tillegg: den doble satsen kommer i stedet for oppgjøret etter de vanlige reglene, og bare hvis rettighetshaveren selv krever det. Ved vanlig uaktsomhet er den doble satsen ikke tilgjengelig. Den som hjelper en annen med å krenke designen, møter de samme kravene som den som selv utnyttet designen.
Har krenkelsen skjedd i god tro, er ansvaret mildere. Krenkeren trodde da at bruken var i orden. Kravet er begrenset til rimelig lisensavgift eller fortjenesten, og også det bare så langt det ikke blir urimelig. Erstatning for tap og dobbel avgift hører ikke hjemme her. Til slutt kan retten sette ned ansvaret for de tre første leddene etter en regel i en annen lov om skadeserstatning. God tro-regelen i fjerde ledd nevnes ikke i den henvisningen.
Paragrafen er ett av flere virkemidler mot designinngrep. Etter § 39 a kan retten forby en gjentakelse, og den kan også forby en handling som ennå ikke er utført, når faren for inngrep er reell. Etter § 41 kan retten pålegge tiltak mot produktene, som tilbakekalling, destruksjon eller utlevering til rettighetshaveren. Valget bygger på en forholdsmessighetsvurdering (en avveining av hvor alvorlig inngrepet er, hva tiltaket fører til og hva tredjeparter har å tape). I helt særlige tilfeller kan retten etter § 41 a tillate videre bruk mot rimelig vederlag, men bare for den som var i aktsom god tro. Etter § 41 b kan retten bestemme at informasjon om dommen skal spres for inngriperens regning.
Vederlagsreglene her gjelder også når noen bruker en design som er søkt, men ennå ikke registrert. Det forutsetter at dokumentene om designen er blitt offentlige, og at søknaden ender med registrering. Etter § 42 gjelder da første til tredje og femte ledd av denne paragrafen tilsvarende. Fjerde ledd om god tro er ikke med i den oppramsingen. Straff er regulert for seg i § 44. Ifølge § 43 kan ugyldighet bare brukes som forsvar i en sivil sak når det foreligger en dom eller en endelig avgjørelse om det.
Eksempel: En inngriper kopierer bevisst en beskyttet design. Rettighetshaveren kan velge å kreve dobbel lisensavgift i stedet for å dokumentere eget tap. En annen inngriper bruker den samme designen i god tro. Der kan kravet bare gå på lisensavgift eller fortjeneste, og bare så langt det ikke er urimelig.