§ 16-5. Hvem betaler: etatens ansvar og kommunens egenandel

Barnevernsloven·LOV-2021-06-18-97

Kort oppsummert

Etaten dekker utgifter utover kommunens andel for institusjoner og visse andre tiltak den selv tilbyr.
Ansvaret gjelder personer under 20 år.
Etaten kan kreve egenandel av kommunen som har søkt om tiltaket, etter satser fra departementet.
Departementet kan gi forskrift om betalingsansvaret og egenandelen.

Lovteksten ordrett

§ 16-5. Barne-, ungdoms- og familieetatens økonomiske ansvar og rett til å kreve kommunal egenandel

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal dekke den delen av utgiftene til barnevernsinstitusjoner som overstiger den andelen av utgiftene som kommunen plikter å betale etter tredje ledd. Det samme gjelder for utgiftene til fosterhjem etter § 16-3 annet ledd bokstav a og c, utredninger av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år etter § 16-3 fjerde ledd bokstav a og hjelpetiltak etter § 16-3 fjerde ledd bokstav b og c. Betalingsansvaret gjelder for tiltak og tjenester som barne-, ungdoms- og familieetaten tilbyr. Departementet kan avgrense varigheten av etatens betalingsansvar for akuttiltak etter § 16-3 annet ledd bokstav a.

Barne-, ungdoms- og familieetatens økonomiske ansvar gjelder for personer under 20 år.

Barne-, ungdoms- og familieetaten kan kreve egenandel av kommunen når kommunen benytter seg av tjenester og tiltak som omfattes av første ledd. Satser for egenbetalingen fastsettes av departementet. Den kommunen som har søkt om tjenester og tiltak for barnet, skal betale egenandelen.

Departementet kan gi forskrift om barne-, ungdoms- og familieetatens betalingsansvar etter første ledd og kommunens egenandel etter tredje ledd, herunder forskrift som fastsetter nærmere rammer for statens betalingsansvar.

Kilde: Lovdata — Barnevernsloven § 16-5

Hva betyr dette?

Paragrafen avgjør hvem som betaler for statlige barneverntiltak, og hvordan regninga fordeles mellom staten og kommunen. Hovedregelen er at etaten dekker den delen av kostnadene ved barnevernsinstitusjoner som går utover kommunens andel. Det samme prinsippet gjelder for visse fosterhjem, utredning av de minste barna (0–6 år) og noen hjelpetiltak, som er pekt ut ved henvisninger til § 16-3. Ansvaret dekker bare tiltak og tjenester etaten selv tilbyr. Departementet kan sette en grense for hvor lenge etaten betaler for akuttiltak.

Annet ledd setter en aldersgrense: etatens økonomiske ansvar gjelder personer under 20 år. Tredje ledd åpner for at etaten kan kreve egenandel fra kommunen. Departementet fastsetter satsene, og det er kommunen som har bedt om tjenesten eller tiltaket for barnet, som må betale. Egenandelen er altså kommunens del av kostnaden. Fjerde ledd lar departementet gi forskrift om betalingsansvaret og egenandelen, også om nærmere rammer for statens ansvar. Detaljer om beløp og rammer kan derfor ligge i forskrift.

Paragrafen bygger på § 16-3, som beskriver hva etaten kan tilby, og som er kilden til henvisningene om fosterhjem, utredning og hjelpetiltak. Kommunens økonomiske ansvar er omtalt i § 15-11, som viser hit. Også § 11-7 om vedtak om opphold i omsorgssenter viser til denne paragrafen. Etatens plass i systemet framgår av § 16-1, og departementets rolle av § 16-2. I Oslo gjelder ikke etatens regler, siden kommunen selv tar over oppgavene etter § 16-6.

Eksempel: En kommune søker om en institusjonsplass for et barn. Etaten tilbyr plassen. Kommunen betaler egenandelen etter satsene departementet har fastsatt, og etaten dekker den delen av utgiftene som overstiger kommunens andel.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i barnevernsloven →