§ 14-18. Bevisføring i barneverns- og helsenemnda

Denne paragrafen avgjør hvilke regler for å føre bevis som gjelder når barneverns- og helsenemnda behandler en sak. Det gjelder reglene om vitner, om sakkyndige og om realbevis, altså gjenstander og andre ting man kan se og ta på. Det gjelder også reglene om bevisforbud og om at noen slipper å forklare seg, og reglene om å sikre bevis utenfor selve rettsmøtet. Reglene brukes bare så langt de passer for en nemnd. Fra det første kapittelet i tvisteloven om bevis er det gjort ett unntak.

Andre ledd stiller et eget krav til sakkyndige. Nemnda kan bare bygge på en sakkyndigrapport hvis barnesakkyndig kommisjon har vurdert den. Kommisjonen er et eget organ som skal kvalitetssjekke sakkyndiges rapporter i barnevernssaker. Ifølge § 12-8 ser den både på rapporter som er bestilt av barnevernstjenesten, nemnda eller domstolen, og på rapporter som private parter selv har skaffet. Kommisjonen gir tilbakemelding om vurderingen til den som bestilte rapporten og til den sakkyndige. Kravet gjelder ikke når nemnda behandler akuttvedtak. Der er kravet satt til side.

Paragrafen ligger midt i kapitlet om saksbehandlingen i nemnda. Etter § 14-16 skal sakene behandles så raskt som en forsvarlig behandling tillater, og etter § 14-17 holdes nemndas møter for lukkede dører. Bevisene som kommer frem, får direkte betydning for hva nemnda kan bygge avgjørelsen på. Etter § 14-19 skal en avgjørelse etter et forhandlingsmøte bygge på det som har skjedd i selve møtet. Nemndlederen kan i tillegg bestemme at skriftlige redegjørelser om faktiske forhold tas med i grunnlaget. Etter § 14-20 skal nemnda så treffe vedtak innen to uker etter at møtet er avsluttet.

Eksempel: Kommunen legger frem en sakkyndigrapport som ikke er sendt til barnesakkyndig kommisjon. I en ordinær sak kan nemnda da ikke legge rapporten til grunn. Gjelder saken et akuttvedtak, står ikke dette kravet i veien.