§ 12-7. Sakkyndige i barnevernssaker og kommisjonens kvalitetssperre

Paragrafen gjør det klart at barnevernstjenesten kan hente inn sakkyndige, altså fagpersoner som skriver en rapport om barnets situasjon i en konkret sak. Den setter samtidig en kvalitetssperre: rapportene må gjennom barnesakkyndig kommisjon (§ 12-8) før barnevernet kan bygge på dem. Departementet kan dessuten føre en oversikt over sakkyndige og gi regler i forskrift om hva mandater, rapporter og egenerklæringer skal inneholde.

I praksis betyr sperren at en rapport ikke kan brukes som grunnlag for et tiltaksvedtak før kommisjonen har vurdert den. Et konstruert eksempel: barnevernstjenesten får en sakkyndig til å vurdere omsorgen i et hjem. Selv om rapporten er ferdig, må den først til kommisjonen. Først etter vurderingen kan barnevernstjenesten bruke den når den avgjør hva som skal skje videre. Ved akuttvedtak etter kapittel 4 gjelder ikke kravet. Kravet gjelder også når barnevernstjenesten vil legge en sak bort etter en undersøkelse. Oversikten over sakkyndige er tenkt som hjelp for barnevernstjenesten, nemnda, domstolen og private parter når de trenger sakkyndig bistand.

Regelen henger tett sammen med § 2-5, som sier når en undersøkelse er avsluttet. Barnevernstjenesten kan da henlegge saken, henlegge den med mulighet for ny undersøkelse, sette i gang tiltak eller sende begjæring til barneverns- og helsenemnda. En henleggelse regnes som enkeltvedtak. Kravet om kommisjonsvurdering gjelder altså også der barnevernet vil avslutte uten tiltak. Paragrafen om undersøkelser, § 2-2, viser hit når den nevner sakkyndig bistand under undersøkelsen.

Nabobestemmelsene fyller ut bildet. Paragraf 12-8 beskriver kommisjonen selv. Paragraf 12-6 gir partene rett til å se dokumentene i saken, og § 12-5 krever at vedtaket viser hvilke faglige vurderinger som er lagt til grunn.