§ 65. Tvisteløsning ved avtalelisens: megling og Vederlagsnemnda

§ 65 gir en løsning for tilfeller der partene ikke klarer å bli enige om en avtale som skal danne grunnlag for avtalelisens. Kommer avtalen ikke i stand innenfor områdene i §§ 46, 47, 50 eller 57 – altså undervisning, institusjoner og ervervsvirksomheter, arkiv, bibliotek og museer, og audiovisuelle tjenester – kan hver av partene be om megling etter regler departementet fastsetter. Blir partene i stedet enige om det, kan Vederlagsnemnda selv fastsette tillatelse til bruken og vilkårene for den, og en slik avgjørelse får samme virkning som om partene hadde inngått en ordinær avtale etter § 63.

Paragrafen brukes også når partene er uenige om hvordan en allerede inngått avtale skal forstås; da kan de avtale at Vederlagsnemnda skal avgjøre tolkningsspørsmålet bindende. Tilsvarende regler gjelder når et kringkastingsforetak og en bruker ikke blir enige om adgang til å ta opp kringkastingssendinger til bruk som nevnt i §§ 46 eller 47 – da gjelder både megling og, ved uenighet om tolkning, Vederlagsnemndas avgjørelsesmyndighet på samme måte. For undervisningsområdet i § 46 finnes det i tillegg en ekstra mulighet: kommer avtalen fortsatt ikke i stand etter at megling er gjennomført, kan hver av partene kreve at Vederlagsnemnda avgjør både tillatelse og vilkår for eksemplarfremstilling med bindende virkning.

§ 65 utfyller flere andre paragrafer i samme kapittel. §§ 46, 47, 50 og 57 beskriver hver sin type avtalelisens – for undervisning, ervervsvirksomheter og institusjoner, arkiv, bibliotek og museer, og audiovisuelle tjenester – og det er brudd i forhandlingene om nettopp disse avtalene paragrafen her løser. § 62 gir de generelle reglene for hvordan Vederlagsnemnda er sammensatt og arbeider, mens § 63 setter selve vilkårene for at en avtale skal kunne kalles avtalelisens og binde utenforstående opphavere. § 64 regulerer i sin tur hva som skjer med pengene når avtalelisensen faktisk er tatt i bruk.