§ 64. Vederlag ved avtalelisens: rett til utbetaling

Åndsverkloven·LOV-2018-06-15-40

Kort oppsummert

Penger for bruk under avtalelisens fordeles etter det avtalen, organisasjonen eller Vederlagsnemnda bestemmer – og dette gjelder også opphavere utenfor organisasjonen.
Utenforstående opphavere har samme rett som medlemmer til å ta del i goder som deles ut fra vederlagsordningen.
Kan du vise at ditt verk er brukt, kan du kreve pengene utbetalt direkte til deg – fristen er tre år fra utløpet av bruksåret.
Kravet rettes bare mot organisasjonen som har krevd inn vederlaget etter § 63, ikke mot brukeren selv.

Lovteksten ordrett

§ 64. Vederlag for bruk av verk ved avtalelisens

Ved bruk av verk etter § 63 er det som avtalen, Vederlagsnemnda eller organisasjonen som mottar vederlaget for bruken, bestemmer om innkreving og fordeling av vederlaget, bindende også for opphavere som ikke representeres av organisasjonen. Utenforstående opphavere skal ha samme rett som organiserte til å få del i midler og goder som utdeles fra eller som vesentlig er bekostet av vederlaget.

Uansett bestemmelsen i første ledd kan en utenforstående opphaver som sannsynliggjør at eget verk er brukt etter § 63, kreve at vederlag for dette skal utbetales til seg. Kravet må fremsettes innen tre år etter utløpet av det året bruken fant sted, og kan bare rettes mot den organisasjonen som i medhold av § 63 har innkrevd vederlag. Vederlagets størrelse kan hver av partene kreve fastsatt etter regler som departementet gir i forskrift.

Kilde: Lovdata — Åndsverkloven § 64

Hva betyr dette?

§ 64 forklarer hva som skjer med pengene når noen bruker et åndsverk med hjemmel i avtalelisensen etter § 63. Har organisasjonen, en avtale eller Vederlagsnemnda bestemt hvordan betalingen skal samles inn og fordeles, gjelder denne løsningen for alle berørte opphavere – også dem som ikke er medlem av organisasjonen. Disse utenforstående skal kunne ta del i goder og midler som organisasjonen deler ut, på lik linje med dem som er organisert.

I praksis betyr dette at en opphaver som ikke er medlem, likevel kan få igjen penger for bruken av nettopp sitt eget verk. Kan hun sannsynliggjøre at verket hennes er brukt under ordningen, har hun rett til å kreve beløpet utbetalt direkte til seg selv, i stedet for at det bare inngår i den kollektive potten organisasjonen forvalter. Kravet må komme innen tre år regnet fra utløpet av det året bruken fant sted, og det kan bare rettes mot organisasjonen som har krevd inn pengene etter § 63. Blir partene uenige om størrelsen på beløpet, kan hver av dem be om at det fastsettes ut fra forskriftsregler departementet vedtar.

Bestemmelsen henger tett sammen med § 63, som setter vilkårene for avtalelisens: en godkjent organisasjon inngår avtale om bruk av bestemte typer verk innenfor et avgrenset område, og brukeren får da lov til å bruke også verk fra opphavere som ikke er medlem der. Etter § 63 må organisasjonen være godkjent av Patentstyret og representere et betydelig antall opphavere på området, og godkjenningen kan trekkes tilbake hvis kravene ikke lenger er oppfylt. Blir partene uenige om selve avtalen eller hvordan den praktiseres, viser § 65 til at megling og Vederlagsnemnda kan brukes for å løse tvisten. § 66 gir organisasjonen en selvstendig rett til å gå til søksmål mot brukere som ikke har avtale eller som ikke betaler det avtalte beløpet. § 62 regulerer en tilsvarende tvisteløsning for den beslektede ordningen tvangslisens.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i åndsverkloven →