§ 6-5. Markedsføring i Norge for forvaltere etablert utenfor EØS

Paragrafen gjelder en forvalter som selv er etablert utenfor EØS og vil selge et fond den forvalter til profesjonelle investorer i Norge. Slike forvaltere trenger tillatelse fra Finanstilsynet før markedsføringen starter. Til forskjell fra forvaltere i EØS, som kan melde fra etter § 6-1 eller § 6-3, må denne gruppen søke om tillatelse.

Tillatelsen kan gis når fire vilkår er oppfylt. Fondet og forvaltningen av det må stå under betryggende tilsyn i hjemstaten og oppfylle hjemstatens krav for å drive slik virksomhet. Forvalteren må følge reglene i kapittel 4 med tilhørende bestemmelser. Tilsynsmyndighetene i tre land, fondets hjemstat, forvalterens hjemstat og Norge, må ha avtalt et samarbeid som fungerer godt. Til sist må to av kravene i § 6-4 første ledd være oppfylt: at forvalteren sørger for praktisk tilrettelegging her (utbetalinger, innløsning og informasjon), og at fondets hjemstat ikke står på FATFs liste over land som ikke samarbeider.

Annet ledd sier at § 6-4 annet ledd gjelder tilsvarende. Finanstilsynet kan altså også her sette vilkår for å verne norske investorer, for eksempel om opplysningsplikt og om hvordan salget skal skje.

Eksempel: En forvalter etablert utenfor EØS vil selge et fond til profesjonelle investorer i Norge. Fondets hjemstat har tilsyn, men det finnes ingen avtale om samarbeid mellom tilsynsmyndighetene og Norge. Da er et av vilkårene ikke oppfylt, og tillatelse kan ikke gis.

Paragrafen er bygd på § 6-4, men skiller seg på ett punkt: § 6-4 gjelder EØS-forvaltere med fond utenfor EØS, mens denne gjelder forvaltere som selv står utenfor EØS. § 10-1 og § 10-2 gir grunnlag for opplysningskrav og pålegg om retting overfor slike forvaltere. Overtredelsesgebyr etter § 9-6 og straff etter § 11-1 viser til denne paragrafen.