§ 10-5. Restriksjoner på forvaltningen og forbud mot markedsføring

Paragrafen gir Finanstilsynet tre inngripende verktøy overfor forvaltere med tilknytning til land utenfor EØS. For det første kan tilsynet forby markedsføring av andeler i et fond hvis forvalteren mangler den tillatelsen som kreves etter § 6-5. For det andre kan tilsynet sette begrensninger på hvordan en forvalter etablert utenfor EØS driver forvaltningen av et fond, dersom risikoen på et bestemt marked blir for konsentrert på tvers av landegrenser. For det tredje kan tilsynet gjøre det samme hvis virksomheten potensielt er en viktig kilde til motpartsrisiko (risikoen for at den man har avtale med, ikke kan oppfylle sin del) for en kredittinstitusjon, for eksempel en bank, eller for en annen institusjon som er viktig for finanssystemet.

Dette er store inngrep, og loven setter derfor to grenser. Det første kravet er at tiltaket må virke. Det skal være egnet til å avverge en fare for finansmarkedene eller for stabiliteten i finanssystemet, eller gjøre det vesentlig lettere å følge med på faren. Den andre grensen sier hva tilsynet ikke kan gjøre. Tiltaket kan ikke brukes hvis det gir rom for regelverksarbitrasje (at aktører utnytter forskjeller mellom regelverk), eller hvis det skader markedenes effektivitet, for eksempel ved å tappe markedet for likviditet eller skape uforholdsmessig stor usikkerhet blant aktørene.

§ 6-5 er nøkkelen til det første verktøyet. Den lar en forvalter etablert utenfor EØS markedsføre et fond i Norge til profesjonelle investorer, men bare etter tillatelse fra Finanstilsynet. Blant vilkårene er at fondet står under betryggende tilsyn i hjemlandet og at det finnes tilfredsstillende samarbeid mellom tilsynsmyndighetene. Markedsfører en slik forvalter uten tillatelse, er forbud etter § 10-5 et alternativ for tilsynet. Ved siden av dette har tilsynet § 10-2 for pålegg om retting og § 10-3 for tilbakekall av tillatelser til å markedsføre. § 10-1 gjelder rapporter og opplysninger, og § 10-4 samarbeid med tilsyn i andre stater.

Eksempel: En forvalter utenfor EØS markedsfører andeler i et fond til norske investorer uten å ha tillatelse etter § 6-5. Finanstilsynet kan da forby markedsføringen. Er forvalteren etablert utenfor EØS og har tillatelse, men bygger opp for høy risikokonsentrasjon på et bestemt marked, kan tilsynet i stedet sette restriksjoner, så lenge grensene i annet ledd er oppfylt.