§ 27 — Forskrift til loven

Forskriftshjemmelen lar departementet gå i detalj på to områder loven selv bare gir en overordnet ramme for. Det ene er de praktiske sidene ved hvordan nemndene på begge nivåer skal organiseres og drive sin saksbehandling. Det andre er hvordan reservasjonsadgangen for helsepersonell konkret skal gjennomføres i det daglige.

At nettopp disse to områdene er trukket frem, virker naturlig. Rutiner for innkalling til møter, flyt av dokumenter mellom førsteinstans og klageorgan og lignende driftsdetaljer egner seg dårlig for lovtekst, som er tungvint å endre, og langt bedre for forskrift, som lettere kan justeres etter hvert som erfaring viser hva som faktisk fungerer i praksis. Reservasjonsadgangen har på sin side allerede fått sine overordnede prinsipper fastsatt direkte i loven, mens spørsmål om for eksempel hvordan en ansatt skal melde fra om reservasjonen sin, og hvordan arbeidsgiver bør håndtere det i bemanningsplanleggingen, er nettopp den typen praktiske detaljer forskrift egner seg til å regulere.

For den som ønsker fullstendig oversikt over hvordan loven fungerer i praksis, er dette en påminnelse om at selve lovteksten bare er utgangspunktet — et helhetlig bilde av nemndenes saksbehandling og reservasjonsrettens praktiske rammer kan også kreve at man ser hen til forskrifter departementet har gitt eller senere kan komme til å gi med hjemmel i akkurat denne paragrafen.

For den som faktisk leter etter en slik forskrift, er utgangspunktet at den vil bli kunngjort på vanlig måte og gjort tilgjengelig blant annet på Lovdata, på samme måte som selve lovteksten. At departementet har fått denne kompetansen, betyr ikke at det automatisk finnes utfyllende forskrifter på ethvert punkt loven åpner for — forskriftshjemmelen er en mulighet, ikke en plikt til å regulere i detalj. Praktisk betyr dette at man ved tvil om detaljerte saksbehandlingsspørsmål eller den konkrete gjennomføringen av reservasjonsretten, bør sjekke om det faktisk finnes en gjeldende forskrift før man legger til grunn at lovteksten alene gir hele svaret.

Det er for øvrig ikke uvanlig at forskriftskompetanse av denne typen tar noe tid å utnytte fullt ut etter at en ny lov trer i kraft — departementet må gjerne høre berørte parter og utrede konsekvenser før noe kan vedtas endelig. Dette betyr at man i lovens første leveår, som her, kan oppleve at enkelte praktiske spørsmål fortsatt er uavklarte i påvente av forskrifter som ennå ikke er gitt. For den som er avhengig av et presist svar på et spørsmål forskriftshjemmelen dekker, men der ingen forskrift ennå finnes, vil svaret ofte måtte søkes direkte hos det aktuelle helseforetaket eller nemnda selv, snarere enn i et skriftlig regelverk. Dette illustrerer generelt hvorfor det sjelden er nok å lese kun selve loven for å forstå fullt ut hvordan et regelverk fungerer i praksis den dagen det faktisk skal anvendes. Nettopp derfor er det lurt å sjekke Lovdata for oppdaterte forskrifter før man legger til grunn at et spørsmål er uregulert.

• Departementet kan gi utfyllende forskrift om hvordan nemndene på begge nivåer skal organiseres og drive saksbehandlingen.
• Departementet kan også regulere den praktiske gjennomføringen av reservasjonsadgangen nærmere i forskrift.
• Forskriftshjemmelen gir rom for å justere driftsdetaljer uten å måtte endre selve loven.