Kan ungdommen min få hjelpetiltak selv om vi foreldre sier nei?
Frivillige hjelpetiltak krever som hovedregel at foreldrene samtykker, så barnevernstjenesten kan ikke bare sette dem i gang over hodet på dere. Barneverns- og helsenemnda kan likevel pålegge hjelpetiltak uten samtykke når det er nødvendig for at ungdommen skal få god nok omsorg. Ved alvorlige atferdsproblemer gjelder egne regler, og en ungdom over 15 år kan selv samtykke til opphold i institusjon. Fra 18 år er det ungdommen alene som bestemmer.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Utgangspunktet: foreldrene må si ja
Et hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1 er frivillig. Det betyr at de som har foreldreansvaret, må samtykke før tiltaket settes i gang. Er dere to med felles foreldreansvar, må barnevernstjenesten normalt ha med seg begge.
Ungdom som har fylt 15 år, er selv part i barnevernssaken (§ 12-3). Tiltak som retter seg mot ungdommen, krever derfor normalt at både foreldrene og ungdommen sier ja. Men det at ungdommen sier ja, er ikke nok når foreldrene sier nei. For vanlige hjelpetiltak som støttekontakt, leksehjelp eller fritidsaktiviteter må barnevernstjenesten da gå veien om nemnda.
Ungdommen kan likevel snakke med barnevernet uten at dere har samtykket. Etter § 1-4 har barn rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene får vite om samtalen på forhånd.
Ungdom og hjelpetiltak uten foreldres samtykke: når nemnda kan pålegge
Barneverns- og helsenemnda (nemnda) kan vedta hjelpetiltak uten at foreldrene har samtykket etter § 3-4. To vilkår må være oppfylt:
- Ungdommen har et særlig behov for hjelp på grunn av omsorgssituasjonen, eller fordi ungdommen utsetter sin utvikling for fare.
- Tiltaket er nødvendig for å sikre ungdommen tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse.
Tiltakene nemnda kan pålegge, er listet opp i loven. For ungdom er det særlig aktuelt med støttekontakt, leksehjelp, fritidsaktiviteter, avlastning og besøkshjem. Nemnda kan også pålegge tilsyn og meldeplikt. Pålegget kan gjelde i inntil ett år, og det kan rettes både mot forelderen ungdommen bor hos og mot en forelder med samvær.
Det er barnevernstjenesten som sender saken til nemnda. Dere får se begjæringen, svare på den og møte eller uttale dere skriftlig. Er dere uenige i vedtaket, kan dere bringe det inn for tingretten innen én måned.
Når ungdommen selv er problemet: egne regler for alvorlig atferd
Noen ganger er det ikke omsorgen hjemme som svikter, men ungdommen som er på vei inn i rus eller kriminalitet. Da gjelder egne regler.
Etter § 6-1 kan en ungdom som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, få opphold i en barnevernsinstitusjon med samtykke. Har ungdommen fylt 15 år, er ungdommens eget samtykke tilstrekkelig. Foreldrene trenger altså ikke å si ja. Samtykket skal være skriftlig, og institusjonen kan sette vilkår om at ungdommen kan holdes tilbake i inntil tre uker.
Etter § 6-2 kan nemnda vedta opphold i institusjon uten samtykke fra noen. Det krever at ungdommen begår alvorlige eller gjentatte lovbrudd, har vedvarende problematisk bruk av rusmidler eller utfører andre utpreget skadelige handlinger, og at mindre inngripende tiltak ikke strekker til.
Nemnda kan også vedta foreldrestøttende tiltak uten ungdommens samtykke etter § 3-5. Den regelen handler om ungdommens nei, ikke foreldrenes.
Sander vil ha hjelp, foreldrene sier nei
Sander er 16 år og bor med foreldrene Birgitte og Kjetil. Han har sluttet på fotball, sitter alene på rommet og har nesten ikke venner igjen etter et vanskelig år. Skolen sender bekymringsmelding etter at han fortalte en lærer at det er mye krangling hjemme.
Barnevernstjenesten undersøker saken og foreslår en støttekontakt fire timer i uka og betaling av treningsavgift. Sander ønsker begge deler. Foreldrene sier nei. De mener barnevernet blander seg inn, og at Sander bare trenger å ta seg sammen.
Barnevernstjenesten kan ikke sette i gang tiltakene på Sanders ja alene. Den sender derfor en begjæring til nemnda om pålegg. Nemnda legger vekt på at Sander er isolert, at han selv ønsker hjelpen, og at foreldrene ikke har noe annet opplegg. Den pålegger støttekontakt og fritidsaktivitet i ti måneder.
Hadde Sander vært 18 år, ville saken sett annerledes ut. Da kunne han selv ha samtykket til tiltak.
Når ungdommen fyller 18
Etter § 3-6 kan hjelpetiltak fortsette eller settes i gang etter 18 år hvis ungdommen samtykker og har behov for hjelp til overgangen til voksenlivet. Det gjelder til ungdommen fyller 25. Foreldrene har da ikke noe de skulle ha sagt. Ungdommen bestemmer selv.
Hva dere kan gjøre som foreldre
Det kan være gode grunner til å være skeptisk til et tiltak. Det er lov å si nei. Men et nei fra dere fører ofte til at barnevernstjenesten vurderer å be nemnda om pålegg, særlig når ungdommen selv vil ha hjelpen.
Det er også lurt å høre hva ungdommen selv sier. En 16-åring som ber om hjelp, gjør det ofte fordi noe er vanskelig, og nemnda vil legge vekt på ungdommens mening i samsvar med alder og modenhet. Et nei fra foreldrene som ikke tar hensyn til det, blir sjelden stående.
Dere står sterkere hvis dere sier hva dere er uenige i, og foreslår noe annet. Kanskje er det ikke støttekontakten dere er mot, men personen eller omfanget. Barnevernet skal samarbeide med familien, og tiltaket skal ikke være mer inngripende enn nødvendig (§ 1-5). Dere kan også klage på barnevernstjenestens vedtak til statsforvalteren.
Kort oppsummert
- Frivillige hjelpetiltak krever samtykke fra foreldrene, og for ungdom over 15 år normalt også fra ungdommen.
- Ungdom kan få hjelpetiltak uten foreldres samtykke hvis nemnda pålegger det, og pålegget kan gjelde i inntil ett år.
- Ved alvorlig atferd kan en ungdom over 15 år selv samtykke til institusjon, og nemnda kan vedta institusjon uten samtykke.
- Fra 18 år bestemmer ungdommen selv om tiltak skal fortsette.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.