Er treningssenter bare for kvinner lov?
Et treningssenter bare for kvinner er lov når tilbudet har et saklig formål, er nødvendig for å nå det og ikke går uforholdsmessig hardt ut over menn. Å nekte en mann medlemskap er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, men kan være lovlig etter unntaksregelen i § 9. Typiske begrunnelser er at kvinner som ellers ikke ville trent får et trygt tilbud. Menn kan klage til Diskrimineringsnemnda.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hvorfor et kvinnesenter i det hele tatt er et spørsmål om diskriminering
Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 forbyr diskriminering på grunn av kjønn, og forbudet gjelder på alle samfunnsområder. Det gjelder like mye for menn som for kvinner. Et treningssenter som bare tar imot kvinner, behandler en mann som vil melde seg inn dårligere enn en kvinne i samme situasjon. Det er direkte forskjellsbehandling etter § 7.
Men direkte forskjellsbehandling er ikke alltid ulovlig. Spørsmålet er om et av unntakene i loven får det til å gå opp.
Når et tilbud for ett kjønn er lovlig
Hovedregelen for lovlig forskjellsbehandling står i § 9. Tre vilkår må oppfylles samtidig:
- formålet er saklig
- forskjellsbehandlingen er nødvendig for å nå formålet
- den er ikke uforholdsmessig inngripende overfor dem som holdes utenfor
Saklige formål for et kvinnesenter kan være å nå kvinner som ellers ikke ville trent. Noen kvinner trener ikke på blandede sentre fordi de er utrygge, fordi de har opplevd trakassering, eller fordi religion eller kultur gjør det vanskelig. Da kan et rent kvinnetilbud åpne for trening for en gruppe som ellers ville stått utenfor.
Nødvendigheten henger sammen med hvor stort behovet er og om blandede sentre faktisk dekker det. Hvis trykket i garderober og treningssaler gjør at flere kvinner ikke våger å trene, er det tyngre argumenter for et eget tilbud.
Forholdsmessigheten handler om hva det koster mennene. Er det mange andre treningssentre i nærheten som tar imot menn, er ulempen liten. Er det ett eneste senter i en liten kommune, og det er bare for kvinner, blir saken en annen.
Positiv særbehandling som alternativ begrunnelse
Loven har også en regel om positiv særbehandling i § 11. Den tillater tiltak som er egnet til å fremme lovens formål, når det er et rimelig forhold mellom formålet og ulempen for dem som stilles dårligere, og når tiltaket opphører så snart formålet er nådd.
Et kvinnesenter som bevisst skal få inaktive kvinner i bevegelse, passer bedre inn her enn et senter som først og fremst er et kommersielt konsept. Hvis begrunnelsen er helse og likestilling, og senteret vil gjøre tilbudet bredere enn det er i dag, står det sterkere. Kravet om at tiltaket skal opphøre når målet er nådd, kan være vanskelig å vise for et permanent kommersielt senter.
Bjørnar og kvinnestudioet
Bjørnar er 36 og flytter til en by hvor tre treningssentre ligger i gangavstand fra jobben. Han ønsker å melde seg inn på et lite studio som reklamerer med «kun for kvinner». Han får avslag. Tilbudet er et ordinært abonnement til 590 kroner måneden, og han tar kontakt med senteret og spør hvorfor.
Senteret svarer at målet er å gi kvinner som er utrygge i blandede lokaler et sted å trene, og at det ikke ville fungert med menn til stede. Bjørnar har to andre sentre i nærheten som tar imot ham. Han har dermed et reelt alternativ, og ulempen er liten.
Bjørnar kan likevel klage til Diskrimineringsnemnda. Etter bevisregelen i § 37 er det nok at han viser at han ble avvist på grunn av kjønn. Da må senteret sannsynliggjøre at det er lovlig forskjellsbehandling. Det er trolig at nemnda vil vurdere om formålet er konkret og om det er et reelt behov. Det er vanskelig å si på forhånd hvor nemnda lander, siden vurderingen er konkret.
Bjørnar kan ikke vente oppreisning fra nemnda, fordi den bare gir oppreisning i arbeidsforhold. Erstatning kan nemnda gi bare enstemmig i enkle saker.
Garderober og bassengtider er noe annet
Egne garderober for kvinner og menn regnes normalt ikke som diskriminering. De ivaretar hensyn til privatliv og er noe annet enn å stenge et helt tilbud for ett kjønn. Det samme gjelder egne tider for kvinner i en svømmehall som ellers er åpen for alle. Slike ordninger vurderes etter § 9, og de er lettere å forsvare enn et helt senter, fordi mennene fortsatt har tilgang på andre tidspunkter.
Du kan få veiledning fra Likestillings- og diskrimineringsombudet. Klagen til Diskrimineringsnemnda er gratis, og saker som ligger mer enn tre år tilbake kan avvises. Valget mellom nemnda og domstolen er forklart i artikkelen om nemnda eller domstolen.
Kort oppsummert
- Et treningssenter bare for kvinner er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, men kan være lov etter § 9.
- Tilbudet må ha et saklig formål, være nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende overfor menn.
- Er det mange andre treningssentre som tar imot menn, er ulempen liten og tilbudet lettere å forsvare.
- Positiv særbehandling etter § 11 krever at tiltaket fremmer lovens formål og opphører når målet er nådd.
- Menn kan klage til Diskrimineringsnemnda gratis, men nemnda gir ikke oppreisning utenfor arbeidsforhold.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.