Når tenåringen nekter å gå på skolen: hva barnevernet kan bidra med

Når skolevegring blir en sak for barnevernet

Skolevegring (at et barn over tid ikke klarer eller vil gå på skolen) har mange årsaker. Det kan være mobbing, angst, depresjon, lærevansker, en vanskelig klasse eller mye konflikt hjemme. Mange ganger er det først og fremst skolen og helsetjenesten som skal løse problemet.

Barnevernet kommer inn når vilkårene i barnevernsloven § 3-1 er oppfylt. Barnevernstjenesten skal tilby hjelpetiltak når barnet har et særlig behov for hjelp på grunn av omsorgssituasjonen, eller fordi barnet utsetter sin egen utvikling for fare. Begge deler kan passe ved skolevegring.

Omsorgssituasjonen kan være grunnen når foreldrene selv sliter, for eksempel med sykdom, rus eller samlivsbrudd, og ikke klarer å få ungdommen opp om morgenen. Den andre grunnen kan passe når en tenåring har trukket seg helt inn på rommet, snur døgnet og har sluttet å ha kontakt med andre. Det er barnets behov som avgjør, ikke at foreldrene har gjort noe galt.

Fraværet i seg selv er altså ikke nok. Barnevernet ser på hele situasjonen til barnet og familien.

Hva barnevernet kan bidra med ved skolevegring

Loven har ingen fast liste over hjelpetiltak. Kravet er at tiltaket skal være egnet til å møte barnets og familiens behov og bidra til positiv endring. Ved skolevegring er dette vanlige tiltak:

• foreldreveiledning, slik at dere får hjelp til å håndtere morgenene, konfliktene og kravene uten at alt låser seg
• en miljøarbeider eller støttekontakt som følger ungdommen til skolen de første ukene, eller som gir ungdommen et sted å være utenfor rommet
• fritidsaktiviteter, slik at ungdommen får kontakt med jevnaldrende og en grunn til å komme seg ut
• avlastning når foreldrene er utslitt
• hjelp til å komme i kontakt med andre tjenester, som fastlege, BUP eller familievernet

Barnevernstjenesten skal samarbeide med andre tjenester når det er nødvendig for at barnet skal få et helhetlig tilbud, se § 15-8. I praksis betyr det ofte faste møter med skolen, helsesykepleier og eventuelt PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), der alle avtaler hvem som gjør hva.

Når barnevernet vedtar et hjelpetiltak, skal det lages en plan som sier hva målet er, hva tiltaket skal inneholde og hvor lenge det skal vare. Planen kan gjerne ha mål som er knyttet til skolen, for eksempel tre dager i uken innen jul.

Skolens ansvar forsvinner ikke

Barnevernet erstatter ikke skolen. Kommunen har plikt til å gi tilpasset opplæring etter opplæringslova § 11-1, og alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø. Skolen har en egen plikt til å følge med, gripe inn og sette inn tiltak når en elev ikke har det trygt og godt på skolen.

Skyldes skolevegringen mobbing eller utrygghet på skolen, er det skolen som skal rette opp det. Trenger eleven en annen tilrettelegging av undervisningen, er det skolen og PPT som skal vurdere det. Er ungdommen syk, går veien til behandling gjennom fastlegen.

Barnevernets rolle er å hjelpe hjemme og rundt ungdommen. Det kan være nyttig å be barnevernet om å delta i møter med skolen, slik at tiltakene trekker i samme retning.

Ungdommens egen mening og samtykke

Barn har rett til å medvirke i alt som gjelder dem i en barnevernssak. Barnevernet skal snakke med ungdommen, gi informasjon som passer alderen og legge vekt på meningene ut fra alder og modenhet. Når ungdommen har fylt 15 år, er hun eller han part i saken og har egne partsrettigheter, blant annet rett til innsyn og til å klage.

Hjelpetiltak er som hovedregel frivillige. Foreldrene må samtykke, og et tiltak som ungdommen selv nekter å være med på, virker sjelden. Barneverns- og helsenemnda kan i noen tilfeller pålegge hjelpetiltak, men det er en sterkere reaksjon som krever at tiltaket er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg. Les mer om pålegg om hjelpetiltak.

Utsetter ungdommen sin utvikling for alvorlig fare, kan nemnda også vedta foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke etter § 3-5. Slike tiltak kan ikke vare mer enn seks måneder. Ren skolevegring er sjelden nok til dette.

Når skolen melder bekymring

Ansatte i skolen har plikt til å melde fra til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn setter utviklingen sin i alvorlig fare, se opplæringslova § 24-3. Fravær alene utløser ikke denne plikten. Men skolen kan, og bør ofte, foreslå for foreldrene at de tar kontakt med barnevernet selv.

Dere kan også ta kontakt med barnevernstjenesten på egen hånd og be om en samtale. Barnevernet går gjennom henvendelsen på samme måte som en bekymringsmelding og vurderer om det skal gjøres en undersøkelse.

Kort oppsummert

• Ved skolevegring kan barnevernet hjelpe når årsaken henger sammen med omsorgssituasjonen, eller når ungdommen setter utviklingen sin i fare.
• Vanlige tiltak er foreldreveiledning, miljøarbeider eller støttekontakt, fritidstiltak og samarbeid med skole og helsetjeneste.
• Skolen har fortsatt ansvaret for opplæringen og skolemiljøet.
• Hjelpetiltak er som hovedregel frivillige, og ungdom over 15 år er part i saken.
• Dere kan selv be barnevernet om hjelp.