Slik klager barn og foreldre på tvang i institusjon

Hvem kan klage på tvang i institusjon, og på hva

Reglene står i barnevernsloven § 10-16. Der sier loven at barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalteren. Det er to typer klager.

Den første gjelder enkeltvedtak. Når institusjonen for eksempel kroppsvisiterer barnet, undersøker rommet, leser barnets elektroniske kommunikasjon eller bruker fysisk makt, er det et vedtak som institusjonen skal føre i en protokoll. Et enkeltvedtak er en avgjørelse som rammer en bestemt person (les mer i hva er et enkeltvedtak). Protokollen skal også vise hvor mye grenser og inngrep til sammen har rammet barnet over tid. Den sendes til barnevernstjenesten og til statsforvalteren.

Den andre typen gjelder brudd på lovens regler om hvordan institusjonen skal behandle barnet. Klageretten omfatter bestemmelsene i kapittel 10 fra og med § 10-1 til og med § 10-15. Det betyr at du kan klage på mer enn enkeltstående inngrep. Du kan også klage hvis barnet ikke får medvirke i hverdagen på institusjonen, hvis det nektes kontakt med verge eller tilsynsmyndighet, eller hvis omsorgen ikke er forsvarlig.

Statsforvalteren skal dessuten ta imot andre muntlige og skriftlige henvendelser fra barnet og foreldrene om oppholdet. Du trenger altså ikke å formulere noe som en formell klage for at statsforvalteren skal se på det.

Barnet kan klage selv

Loven stiller ikke noe krav om at foreldrene må godta klagen. Barnet og foreldrene nevnes ved siden av hverandre, og hver av dem kan klage på egen hånd. Det gjelder uavhengig av alder. En fjortenåring kan altså sende en klage uten at mor eller far vet om det, og en forelder kan klage selv om barnet mener at inngrepet var greit.

Institusjonen har to plikter her. Den skal informere barnet og foreldrene om at de kan klage. Den skal bistå med å utforme og sende klagen hvis barnet ønsker det. Barnet har dessuten rett til kontakt med verge, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet og helsepersonell står i § 10-2.

Slik går du fram

Klagen trenger ikke være lang, men den bør si fire ting:

• hvilket vedtak eller hvilken hendelse det gjelder, med dato og klokkeslett om du har det
• hva du mener var galt, for eksempel at inngrepet ikke var nødvendig, varte for lenge eller ikke ble protokollført
• hva du ber statsforvalteren om, for eksempel å omgjøre vedtaket eller konstatere at reglene er brutt
• navn og kontaktinformasjon til den som klager

Klagen sendes til statsforvalteren i det fylket institusjonen ligger i. Loven sier at klagen kan fremsettes direkte, så den trenger ikke gå via institusjonen. Klager behandles etter forvaltningsloven. Klagefristen er normalt tre uker fra underretningen om vedtaket kom fram til deg, så ta vare på dato og brev. Er du usikker på om fristen er ute, send klagen likevel og forklar hvorfor den kommer sent.

Be om å få se protokollen og andre dokumenter som gjelder vedtaket. Parter har rett til innsyn etter reglene i forvaltningsloven, med de begrensningene som følger av barnevernsloven § 12-6 hvis innsyn kan skade barnet.

Hva statsforvalteren kan gjøre

Statsforvalteren kan prøve alle sider av saken. Den ser altså på om skjønnet til institusjonen var godt nok, og ikke bare på om saksbehandlingen var riktig. Kravene fra § 10-6 er et naturlig sted å begynne. Der står det at mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, at tiltaket må stå i rimelig forhold til det en vil oppnå, og at det ikke skal vare lenger enn nødvendig.

Mange inngrep er over før klagen er behandlet. Loven sier ikke hva som skjer med et inngrep som allerede er avsluttet, og det er statsforvalteren som avgjør hva klagen fører til i hver enkelt sak. En klage kan likevel gi en vurdering av om reglene ble fulgt.

Vedtak som nemnda har fattet, for eksempel et vedtak om opphold i institusjon uten samtykke, følger en annen vei. De klages ikke inn for statsforvalteren. Private parter og kommunen kan bringe dem inn for tingretten. Reglene om klage på institusjonens egne vedtak gjelder inngrep under oppholdet.

Linnea klager etter en kroppsvisitasjon

Linnea er 15 år og bor på en barnevernsinstitusjon. En kveld blir hun kroppsvisitert fordi en ansatt tror hun har snus og vape på rommet. Det blir ikke funnet noe. Hun synes det var urettferdig og forteller det til kontaktpersonen sin. Kontaktpersonen forklarer at hun kan klage til statsforvalteren, og at institusjonen skal hjelpe henne å skrive.

Linnea får hjelp til å sette opp en kort klage. Hun skriver når det skjedde, hvem som var til stede, og at hun mener mistanken ikke var begrunnet. Moren hennes får vite om klagen, men trenger ikke skrive under. Institusjonen sender protokollen for kvelden til statsforvalteren. Kroppsvisitasjon krever begrunnet mistanke og må være nødvendig for forsvarlig omsorg eller for å ivareta andres trygghet, og det er dette statsforvalteren vurderer. Linnea får svar skriftlig.

Få hjelp underveis

Du er ikke alene om å skrive. Kontaktpersonen på institusjonen, barnevernstjenesten og verge eller talsperson kan hjelpe barnet. Barnet kan også be om å få lese gjennom klagen sammen med en voksen det stoler på før den sendes. Skriv gjerne med egne ord, og hold fast ved det du selv opplevde. Statsforvalteren trenger ikke vite alt om barnets historie for å vurdere et konkret inngrep.

Har du fått avslag eller et svar du er uenig i, er det mulig å skrive til statsforvalteren på nytt med nye opplysninger eller be om en begrunnelse for hvordan avgjørelsen er kommet i stand. Vedtak fra statsforvalteren i klagesaker kan i neste omgang tas opp med Sivilombudet, som kontrollerer at forvaltningen følger reglene.

Kort oppsummert

• Barnet og foreldrene kan hver for seg klage direkte til statsforvalteren etter barnevernsloven § 10-16.
• Barnet trenger ikke foreldrenes samtykke for å klage på tvang i institusjon.
• Institusjonen skal informere om klageretten og hjelpe barnet å skrive klagen hvis det ønsker det.
• Klagefristen er normalt tre uker fra underretningen, og statsforvalteren kan prøve alle sider av saken.
• Andre henvendelser om oppholdet må også behandles av statsforvalteren, selv om de ikke er formelle klager.