Hva skjer om referansepersonen ikke lenger vil at ektefellen skal komme?
Trekker referansepersonen støtten sin, kan UDI nekte ektefellen oppholdstillatelse. Utlendingsloven § 51 annet ledd sier at tillatelse «kan nektes» når referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker. Det er en kan-regel, så UDI vurderer saken, men hele grunnlaget er at begge vil leve sammen i Norge. Har ektefellen allerede fått tillatelse, er det samlivet som teller, og andre regler gjelder.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva loven sier om samtykke
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneReferansepersonen er den du søker familieinnvandring med, altså ektefellen som bor i Norge. Etter utlendingsloven § 40 har en ektefelle rett til oppholdstillatelse når referansepersonen har en av de statusene loven nevner og de andre vilkårene er oppfylt. Det står også at ektefellene som utgangspunkt skal bo sammen, med mindre særskilte omstendigheter tilsier noe annet.
I utlendingsloven § 51 annet ledd står den regelen som treffer spørsmålet. Oppholdstillatelse etter kapittelet om familieinnvandring kan nektes dersom referansepersonen etter forespørsel ikke samtykker i at søkeren gis tillatelse, eller dersom det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje.
Ordet er «kan». UDI er altså ikke forpliktet til å avslå, men har heller ikke noen plikt til å innvilge hvis referansepersonen sier nei. Skal begge leve sammen i Norge, er et klart nei fra den som bor her et sterkt signal om at vilkåret om samliv ikke er til stede.
Når kommer samtykket opp?
Bestemmelsen sier «etter forespørsel». Det forutsetter at UDI selv kan spørre referansepersonen om hun eller han står bak søknaden. Loven sier ikke når UDI skal spørre. Det kan for eksempel skje hvis noe i saken gir grunn til å stille spørsmålet, eller hvis referansepersonen selv tar kontakt og sier at hun eller han ikke lenger står bak søknaden.
Et samtykke gitt ved søknaden er ikke noe referansepersonen er bundet av for alltid. Skifter hun mening mens saken ligger hos UDI, vil det være en opplysning UDI må ta stilling til. Hva som skjedde, hvorfor og når, er det som avgjør hvor mye det betyr.
Når nei-et har en annen forklaring
Referansepersonens nei kan ha mange grunner. Kanskje har paret fått et samlivsbrudd, men kanskje står noen andre bak. Loven peker selv på en sammenheng: det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje. Da kan tillatelsen nektes uavhengig av hva referansepersonen sier.
Dette gjelder begge veier. Også referansepersonen kan være presset til å gifte seg eller til å sende en søknad. Er det slik, bør hun forklare det i saken, slik at UDI får det som grunnlag. Se også hva som regnes som tvangsekteskap.
Hvis tillatelsen allerede er gitt
Har ektefellen fått tillatelse, kan ikke referansepersonen trekke den tilbake ved å si fra. Tillatelsen er et vedtak. Spørsmålet blir da om samlivet består. Opphører samlivet, vil tillatelsen som regel ikke kunne fornyes på samme grunnlag.
For ektefeller med tillatelse etter §§ 40 eller 41 finnes en sikring i utlendingsloven § 53. Er samlivet opphørt fordi referansepersonen døde, eller det er grunn til å anta at utlendingen eller barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet, skal utlendingen etter søknad få ny tillatelse på selvstendig grunnlag. Ved dødsfall gjelder det med mindre særlige grunner taler imot. Bestemmelsen har også en regel om urimelige vanskeligheter i hjemlandet på grunn av sosiale og kulturelle forhold, og om tilfeller der det er reist sak om ekteskapet.
Hva ektefellen som søker kan gjøre
Ektefellen kan ikke tvinge referansepersonen til å samtykke. Det hun kan gjøre, er å bruke rettighetene sine i saken:
- Be om innsyn i dokumentene og få vite hva UDI bygger på.
- Svare på forhåndsvarsel (varsel om at UDI vurderer avslag) innen fristen.
- Dokumentere at samlivet er ønsket fra begge, hvis nei-et ikke er reelt, for eksempel ved meldinger, bilder og reiser.
- Klage innen tre uker hvis avslaget bygger på feil fakta.
Hvis nei-et er reelt og det ikke lenger er snakk om samliv, hjelper det lite å klage. Da er vilkårene ikke til stede.
Ola og Fatima
Ola Brekke (norsk) og Fatima Zahra gifter seg i Marokko, og Ola sender søknaden for henne. Etter tre måneder skriver Ola til UDI at han ikke lenger ønsker at Fatima skal komme til Norge. UDI ber ham bekrefte skriftlig om han samtykker i at hun får tillatelse. Ola svarer nei.
UDI avslår søknaden og viser til § 51 annet ledd og til at ektefellene ikke har et felles ønske om å bo sammen. Fatima får avslaget i posten. Hun forteller at Ola har snudd etter press fra familien hans, ikke fordi han ikke vil. Da bør hun, innen klagefristen på tre uker, legge frem hva som har skjedd, og be UDI vurdere om Olas nei er reelt. Skriver Ola selv at han står ved nei-et, har klagen små utsikter.
Kort oppsummert
- Trekker referansepersonen støtten, kan UDI nekte ektefellen tillatelse etter utlendingsloven § 51 annet ledd.
- Regelen er en kan-regel, men grunnlaget er at begge vil leve sammen i Norge.
- Tillatelse kan også nektes hvis ekteskapet sannsynligvis er inngått mot en av partenes vilje.
- Har ektefellen fått tillatelse, er det samlivet som teller, og § 53 sikrer selvstendig tillatelse i enkelte tilfeller.
- Ektefellen kan ikke tvinge referansepersonen, men kan dokumentere forholdet, svare på forhåndsvarsel og klage.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.