Kan samværet bli redusert når målet ikke lenger er gjenforening?
Ja, samværet kan bli redusert når plasseringen ventes å bli langvarig, men bare etter en konkret vurdering av hva som er best for barnet. Høyesterett har slått fast at en omsorgsovertakelse skal regnes som midlertidig også når den varer lenge, og at samværet normalt skal settes slik at båndene mellom barn og forelder kan styrkes. Først når målet om gjenforening blir oppgitt, kan samværet begrenses til å holde ved like barnets kjennskap til opphavet sitt. Det krever sterke og spesielle grunner.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Utgangspunktet: omsorgsovertakelsen er midlertidig
Barnevernsloven § 8-3 tredje ledd sier at barnevernstjenesten skal legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen, hvis hensynet til barnet ikke taler mot det. Dette kalles ofte gjenforeningsmålet.
Høyesterett behandlet spørsmålet i storkammer i 2020, i sak HR-2020-662-S. Retten la til grunn at en omsorgsovertakelse skal være av midlertidig karakter enten den ventes å bli kortvarig eller langvarig. Målet skal være at omsorgen føres tilbake så snart forholdene gir grunnlag for det, og samværet skal fastsettes slik at dette ivaretas best mulig. Høyesterett bygde blant annet på avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).
At plasseringen trolig blir lang, er derfor ikke i seg selv en grunn til å kutte ned på samværet.
Når samvær kan bli redusert ved langvarig plassering
Det kan likevel bli aktuelt med mindre samvær. Paragraf 7-2 krever en konkret vurdering der barnets behov for beskyttelse, barnets utvikling og muligheten til å holde ved like båndene mellom dere skal vektlegges. Samvær skal være til barnets beste.
I HR-2020-662-S peker Høyesterett på to forhold som kan tilsi begrensning: barnets behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgen, og foreldrenes mangelfulle samværskompetanse (evne til å gjennomføre samvær på en god måte for barnet). Samværet skal ikke utsette barnet for urimelig belastning. Myndighetene må uansett med jevne mellomrom undersøke om forholdene har endret seg.
Tidligere la Høyesterett i Rt-2012-1832 til grunn at samvær ved langtidsplasseringer skulle innrettes slik at det ikke hindret barnets relasjon til fosterforeldrene, men samtidig ivaretok kjennskapen til det biologiske opphavet. I 2020-dommen presiserte Høyesterett at en slik begrensning av formålet med samværet bare kan skje der gjenforeningsmålet er oppgitt.
Hva som skal til for å oppgi gjenforeningsmålet
Å oppgi målet om gjenforening, slik at samværet begrenses sterkt eller faller bort, krever sterke og spesielle grunner. Det følger av § 7-2 tredje ledd og er gjentatt i rettspraksis.
Typiske forhold nemnda (barneverns- og helsenemnda) ser på er hvor lenge barnet har bodd i fosterhjemmet, hvor knyttet barnet er til fosterforeldrene, hvordan samværene har gått, og om det er realistisk at foreldrenes situasjon endrer seg. Mangelfulle samvær over lang tid kan få betydning, men nemnda må også spørre om barnevernet har prøvd justeringer.
Vedtar nemnda varig opphold i fosterhjem etter § 5-12, gjelder ikke lenger plikten i § 8-3 tredje ledd til å legge til rette for tilbakeføring. Nemnda skal da ta stilling til samværet på nytt.
Hvor mye samvær det er snakk om
Det finnes ingen fast norm. I Rt-2012-1832 viste Høyesterett til at samvær ved langvarige fosterhjemsplasseringer i de fleste sakene hadde ligget mellom tre og seks ganger i året. I 2020-dommen understreket retten at dette ikke kan leses som en standard, og at omfanget alltid må fastsettes konkret. I selve saken økte Høyesterett samværet fra fire til åtte ganger i året, med to timer hver gang.
Barnevernstjenesten kan gi mer samvær enn nemnda har fastsatt, men aldri mindre. En reduksjon må vedtas av nemnda eller domstolen, etter en begjæring fra kommunen. Kommunen er ikke bundet av sperrefristen på 18 måneder i § 7-4, som gjelder for foreldrene.
Mariam og Adam
Adam var tre år da nemnda vedtok omsorgsovertakelse. Mariam fikk seks samvær i året på tre timer. Tre år senere er Adam seks år og har bodd hele tiden i samme fosterhjem.
Kommunen ber nemnda redusere samværet til fire ganger i året. Begrunnelsen er at plasseringen må antas å bli langvarig, og at Adam trenger ro i fosterhjemmet. Referatene beskriver at Adam stort sett har det fint på samværene, men er urolig de første dagene etterpå.
Mariam svarer at hun har fullført et foreldreprogram, har fast bolig og har møtt på alle samværene. Hun peker på at kommunen ikke har vist sterke og spesielle grunner for å oppgi gjenforeningsmålet, og at uro etter samvær ikke alene viser at samværet skader Adam. Hun ber om at barnevernstjenesten heller prøver veiledning og et annet samværssted. Nemnda må veie dette konkret og kan ikke redusere bare fordi plasseringen har vart i tre år.
Slik møter du et krav om mindre samvær
Les begjæringen fra kommunen nøye og finn ut hvilke grunner den bygger på. Gjelder det barnets reaksjoner, be om referatene og journalnotatene som beskriver dem. Gjelder det din egen situasjon, legg fram dokumentasjon på det som har endret seg. Spør også hva barnevernstjenesten har gjort for å bedre samværene, siden plikten til å legge til rette for gode samvær gjelder hele tiden. Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten innen én måned.
Kort oppsummert
- Samvær kan bli redusert ved langvarig plassering, men bare etter en konkret vurdering av barnets beste.
- Høyesterett har sagt at omsorgsovertakelsen er midlertidig også når den varer lenge, og at samværet normalt skal styrke båndene.
- Å oppgi gjenforeningsmålet og begrense samværet sterkt krever sterke og spesielle grunner.
- Tre til seks samvær i året er ingen standard. Omfanget må alltid fastsettes konkret.
- Bare nemnda eller domstolen kan redusere samværet, og kommunen kan be om det uten å vente 18 måneder.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.