§ 7-4. Ny behandling av samvær i nemnda

Paragrafen setter en sperre mot at samværssaker kommer tilbake til nemnda for raskt. Når barneverns- og helsenemnda eller en domstol har avgjort et samværsspørsmål endelig, kan de private partene (for eksempel foreldrene) ikke kreve ny behandling de første 18 månedene. Sperren gjelder saker om samvær generelt, og den gjelder bare de private partene.

Det finnes en åpning. Hvis det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets eller partenes situasjon, kan en privat part likevel kreve ny behandling før 18 månedene har gått. Endringene må kunne ha betydning for hvordan samværet bør være. Det holder altså ikke å være uenig i den tidligere avgjørelsen. Kravet er at situasjonen faktisk har endret seg vesentlig.

Eksempel: En forelder har fått samvær fastsatt i en endelig avgjørelse. Etter noen måneder skjer det en vesentlig endring i barnets situasjon som kan ha betydning for samværet. Forelderen kan da kreve at nemnda tar saken opp igjen uten å vente ut de 18 månedene. Uten en slik endring må forelderen vente.

Paragrafen bygger på § 7-2, der nemnda fastsetter samvær mellom barnet og foreldrene, og på § 7-3, der andre som tidligere hadde omsorgen, kan kreve at nemnda avgjør om de skal ha samvær. § 7-1 slår fast at barn og foreldre har rett til samvær og kontakt hvis ikke noe annet er bestemt. § 7-5 gjelder barnevernstjenestens ansvar for at barnet kan holde bånd til søsken og andre nærstående. Etter at nemnda har vedtatt samvær, lager barnevernstjenesten en plan etter § 7-6. Planen er ikke et enkeltvedtak som kan påklages. § 7-7 gir barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten adgang til å stanse samvær midlertidig når barnet står i fare for å bli skadelidende. Det er en annen vei enn å be nemnda om ny behandling.