Hvilke regler åpner for utenlandsk navnetradisjon
Navneloven bygger på at alle skal ha fornavn og et enkelt eller dobbelt etternavn, og at mellomnavn er valgfritt. For etternavn er utgangspunktet de frie og beskyttede navnene, altså hvor mange som allerede bærer navnet. Ved siden av dem har navneloven § 4 en liste over navn som kan tas uavhengig av disse begrensningene. Flere punkter på listen er skrevet for navnetradisjoner som ikke ligner den norske.
Loven har ikke et eget vilkår om «tilknytning til utlandet». Den peker på bestemte situasjoner: foreldrenes eller besteforeldrenes fornavn, kulturer der fornavn og etternavn ikke skilles, og navn som familien har en særlig tilknytning til. Passer navnet inn under ett av punktene, kan det godtas selv om det er sjeldent i Norge og i bruk hos en annen familie.
Etternavn laget av en forelders fornavn
Det vanligste grepet er å lage etternavnet av en forelders fornavn med en ending som viser slektskapet. Heter faren Jónas, kan barnet hete Jónasdóttir eller Jónasson. Samme prinsipp ligger bak norske navn som Olsen og Hansen. Loven nevner ingen bestemte endinger. Kravet er at endingen viser at barnet er barn av vedkommende.
For besteforeldrenes fornavn er vilkåret strengere. Det kan brukes på samme måte bare når navnet har en tradisjon i en kultur som tillater det. Familien må altså kunne peke på at tradisjonen finnes, og at den gjelder for dem.
I tillegg kan barnet ta et navn som er eller har vært en av foreldrenes, besteforeldrenes, oldeforeldrenes eller tippoldeforeldrenes etternavn eller mellomnavn. Har familien flyttet fra et land der slektsnavnet skrives annerledes enn i Norge, kan dette punktet være det enkleste å bruke. Navn ervervet ved ekteskap eller samboerskap regnes ikke med her.
Når kulturen ikke skiller mellom fornavn og etternavn
Noen steder i verden bruker folk ett personnavn, eller et navn som både er fornavn og slektsnavn. Da gir det liten mening å kreve et eget etternavn som er arvet fra noen. Navneloven har derfor et eget punkt for dette: en forelders eller en besteforelders fornavn kan tas som etternavn når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Samme regel gjelder ektefellens fornavn.
Tradisjonen betyr også noe når navnet ellers ville stoppet av en annen grunn. Et navn som i Folkeregisteret er registrert som fornavn, kan i utgangspunktet ikke tas som etternavn. Unntaket gjelder navn som har opphav eller tradisjon som etternavn, i Norge eller i utlandet, og navn som har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom de to.
Fornavn fra et annet land
For fornavn er regelen motsatt vei. Et navn som er registrert som etternavn eller mellomnavn, kan ikke velges som fornavn. Det gjelder ikke når navnet har opphav eller tradisjon som fornavn, enten i Norge eller i utlandet, eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn, jf. navneloven § 8.
Det betyr at de aller fleste utenlandske fornavn går greit, fordi de har tradisjon som fornavn i landet de kommer fra. Det som kan skape problemer, er navn som i Norge er kjent som etternavn, men som i en annen kultur brukes som fornavn. Da må familien kunne vise til tradisjonen. Hva som skjer hvis skattekontoret nekter, er forklart i spørsmålet om fornavn skatteetaten ikke godtar.
Eksempel
Embla og navnet etter faren
Kari Haugen og Jónas Gunnarsson bor i Tromsø og venter datter i mars. Jónas har det islandske navnet etter sin far Gunnar, og paret vil at barnet skal hete Embla Jónasdóttir. Etternavnet er farens fornavn med en ending som viser slektskapet, og det følger av § 4 første ledd nr. 2. Det trengs ikke samtykke fra noen med etternavnet Jónasdóttir, fordi § 4 gjelder uavhengig av reglene om beskyttede navn.
Både Kari og Jónas har foreldreansvar. Ett av dem kan sende meldingen hvis det andre samtykker. De sender den til skattekontoret før Embla fyller seks måneder. Hadde de ikke gjort det, ville Embla fått morens etternavn, Haugen, som loven bestemmer når ingen melding er sendt eller kan godtas.
Hvem melder, og hva kan stoppe navnet
Foreldre med foreldreansvar skal sende melding om barnets navn senest når barnet fyller seks måneder. Meldingen går til skattekontoret, som avgjør om den kan godtas, jf. navneloven § 11. Er det uenighet mellom foreldrene, finnes det en egen forklaring i artikkelen om uenighet om barnets etternavn.
Selv når et navn passer inn under en av reglene, kan meldingen avslås hvis navnet kan bli til vesentlig ulempe for barnet eller andre, eller andre sterke grunner tilsier det. Avslaget kan påklages til statsforvalteren.
Loven gjelder for dem som er registrert som bosatt i Norge og har til hensikt å bli boende her varig. En utenlandsk statsborger som omfattes av loven, kan melde navn i samsvar med en avgjørelse fra statsborgerlandets myndigheter, med mindre en forskrift sier noe annet. For familier med slike avgjørelser fra hjemlandet kan det være en egen vei.
Kort oppsummert
- Navneloven har ingen generell rett til utenlandske navn, men flere regler tar hensyn til utenlandsk navnetradisjon.
- En forelders fornavn med ending som viser slektskap kan brukes som etternavn, og i kulturer uten skille mellom fornavn og etternavn kan en forelders eller besteforelders fornavn brukes.
- Utenlandske fornavn kan brukes når navnet har opphav eller tradisjon som fornavn.
- Meldingen sendes til skattekontoret innen seks måneder, ellers får barnet morens etternavn.
- Skattekontoret kan avslå hvis navnet blir til vesentlig ulempe, og avslaget kan påklages til statsforvalteren.