Verdiene fastsettes som hovedregel på det tidspunktet det blir bestemt hvem som skal overta en eiendel – altså på fordelingstidspunktet, ikke på skjæringstidspunktet. Dette følger av ekteskapsloven § 69 andre ledd. Det er den verdien eiendelen har på dette senere tidspunktet, som legges til grunn når den ene ektefellen overtar eiendelen og den andre løses ut.
Skille mellom skjæringstidspunkt og verdsettelsestidspunkt
Det er avgjørende å holde to tidspunkter fra hverandre. Skjæringstidspunktet (se artikkel 122) avgjør hvilke eiendeler og hvilken gjeld som inngår i delingen – dette er knyttet til samlivsbruddet/separasjonen etter § 60. Verdsettelsestidspunktet avgjør hvilken verdi disse eiendelene settes til. Disse to tidspunktene faller normalt ikke sammen, og det kan gå måneder eller år mellom dem. I en periode med stigende boligpriser kan dette ha stor økonomisk betydning, og valget av verdsettelsestidspunkt kan bli et tvistepunkt i seg selv.
Hovedregelen i ekteskapsloven § 69 andre ledd
Etter ekteskapsloven § 69 andre ledd skal en eiendel som en ektefelle har rett til eller overtar, settes til omsetningsverdien på det tidspunktet det avgjøres hvem som skal overta den, med mindre noe annet er bestemt. Begrunnelsen er at den ektefellen som overtar en eiendel, skal bære risikoen for verdiendringer fra dette tidspunktet, mens den andre ektefellen skal få sin andel av eiendelens reelle verdi på utløsningstidspunktet.
I praksis innebærer dette at man ved privat skifte verdsetter eiendelene når partene blir enige om fordelingen, og ved offentlig skifte når bobestyrer eller retten avgjør overtakelsen. Verdsettelsen skal som hovedregel være eiendelens omsetningsverdi – den prisen eiendelen kan selges for i markedet, ikke en teknisk eller forsikringsmessig verdi.
Unntak fra hovedregelen
Loven åpner for at «noe annet er bestemt». Ektefellene kan avtale et annet verdsettelsestidspunkt, for eksempel skjæringstidspunktet, dersom de finner dette mest rimelig. Slike avtaler er praktiske der prisene har steget eller falt markant, og partene ønsker å nøytralisere effekten av verdisvingninger. En slik avtale bør være uttrykkelig og skriftlig.
Videre gjelder særlige regler der en ektefelle har rett til å overta en eiendel etter ekteskapsloven § 66 (eiendel ervervet med skjevdelingsmidler) eller § 67 (ektefellens odelsjord eller forretning mv.). I disse tilfellene kan verdsettelsestidspunktet og verdsettelsesgrunnlaget måtte tilpasses den underliggende retten. For eiendeler som overtas etter § 67, kan det også oppstå spørsmål om verdsettelsen skal ta hensyn til at eiendelen overtas til fortsatt drift.
Verdsettelse av bolig
Det mest praktiske verdsettelsesspørsmålet gjelder boligen, jf. artikkel 126. Her settes verdien normalt til takst eller meglervurdering på fordelingstidspunktet. Ved uenighet innhentes ofte flere vurderinger. Latente kostnader – som dokumentavgift ved et fremtidig salg – og latent skatt kan i noen tilfeller hensyntas, men det er ikke alltid grunnlag for å redusere verdien for slike kostnader når eiendelen overtas til fortsatt bruk, fordi noe salg ikke finner sted.
Verdsettelse av næringsvirksomhet og immaterielle verdier
For næringsvirksomhet, aksjer i ikke-børsnoterte selskaper og lignende kan verdsettelsen være krevende, og det benyttes ofte sakkyndig bistand. Også her er utgangspunktet omsetningsverdien på fordelingstidspunktet. Goodwill knyttet til en ektefelles personlige innsats verdsettes med forsiktighet, fordi en del av verdien er knyttet til vedkommendes fremtidige arbeidsinnsats og dermed ikke representerer en reell omsetningsverdi løsrevet fra personen. Verdsettelse av virksomhet er et område der partene ofte står langt fra hverandre, og hvor sakkyndige verdivurderinger kan bli avgjørende.
Risikoen for verdiendringer i mellomperioden
Et tilbakevendende spørsmål er hvem som bærer risikoen dersom en eiendel stiger eller faller i verdi mellom skjæringstidspunktet og verdsettelsen. Lovens system innebærer at den ektefellen som overtar eiendelen, normalt nyter godt av en verdistigning og bærer tapet ved et verdifall fra fordelingstidspunktet. I mellomperioden mellom skjæringstidspunktet og fordelingstidspunktet tilfaller en verdistigning derimot i utgangspunktet boet, slik at begge ektefeller får del i den. Dette er en av grunnene til at det kan oppstå tvist om verdsettelsestidspunktet i et marked med raske prisendringer, og hvorfor en rask gjennomføring av oppgjøret ofte er i begge parters interesse.
Verdsettelse ved salg
Dersom ektefellene ikke blir enige om at den ene skal overta en eiendel, er ofte salg i det åpne markedet løsningen. Da gir den faktiske salgssummen, etter fradrag for salgsomkostninger, det sikreste uttrykket for omsetningsverdien. For boligen kan salg være den mest konfliktdempende løsningen der begge ønsker å overta, eller der ingen av dem klarer å finansiere en utløsning av den andre.
Verdsettelse av innbo og løsøre
For innbo og vanlig løsøre er verdsettelsen sjelden konfliktfylt, fordi bruktverdien normalt er lav sammenlignet med innkjøpsprisen. Også her er utgangspunktet omsetningsverdien, men i praksis settes verdien ofte sjablongmessig eller etter partenes egen vurdering. Mer verdifulle gjenstander – kunst, antikviteter, smykker, biler og båt – verdsettes derimot til reell omsetningsverdi, eventuelt etter takst. Et praktisk poeng er at en del innbo kan tas ut forlodds etter § 61 dersom det utelukkende tjener den ene ektefellens personlige bruk (se artikkel 125), og slike gjenstander holdes da utenfor verdsettelsen av det delbare. Praktikeren bør derfor først avklare hva som er forloddsgods, og deretter verdsette resten.
Tvist om verdsettelse og bevisbyrde
Verdsettelsen er et av de hyppigste tvistepunktene i skifteoppgjør. Når partene legger frem ulike takster, må det foretas en konkret bevisvurdering av hvilken verdi som best gjenspeiler den reelle omsetningsverdien. Den faktiske salgsprisen, dersom eiendelen selges, er det sterkeste beviset og kan avskjære videre tvist. Der eiendelen ikke selges, men overtas av den ene parten, må verdien fastsettes på grunnlag av de takster og vurderinger som foreligger. Ved offentlig skifte kan bobestyrer innhente en uavhengig verdivurdering, og i siste instans avgjør retten verdien. For å unngå unødig tvist bør partene så langt mulig søke å enes om en felles, uavhengig takstmann fremfor å innhente hver sin vurdering med sprikende konklusjoner.
Betydningen for forhandlinger og rådgivning
Fordi verdsettelsestidspunktet kan ha stor økonomisk effekt, bør praktikeren tidlig avklare hvilket tidspunkt partene legger til grunn, og om det er grunnlag for å avtale et annet tidspunkt enn lovens hovedregel. Ved store verdisvingninger kan valget av tidspunkt være like viktig som selve verdsettelsen. I skifteavtalen bør både verdsettelsestidspunktet og verdsettelsesmetoden fremgå klart, slik at det ikke senere oppstår tvil om hvilke verdier oppgjøret bygger på.