§ 66. Har du rett til å beholde akkurat dine ting?
Den som eier tingen, får beholde den hvis de vil. Dette er hovedregelen i skilsmissen. Kjøpte du bilen for 10 år siden og det står i ditt navn, er det du som får kjøre av gårde med den i skilsmissen, så lenge det ikke skaper helt åpenbare problemer. Loven krever ikke at alt selges for å dele penger.
Når ektefellene skal dele formuen etter kapittel 12, har hver av dem rett til å beholde eiendeler eller rettigheter som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier, dersom det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholdene.
En ektefelle kan alltid kreve å overta eiendom som han eller hun vil kunne løse på odel.
Paragraf 58 handlet om verdien i kroner og øre. Denne paragrafen, § 66, handler om hvem som faktisk får beholde den fysiske tingen (for eksempel pianoet, hytta eller hunden).
Loven bruker "eierprinsippet". Hvis Peder kjøpte og betalte for stasjonsvognen og han står som eier i motorvognregisteret, sier loven at Peder "for det vesentlige eier" bilen. Kari kan da ikke forlange i skilsmissen at bilen skal tvangsselges, eller at hun skal få overta bilen selv. Peder har rett til å putte den i sin lodd (beholde gjenstanden). Men hvis Peders samlede lodd da blir større enn Karis, må Peder betale Kari kontanter (mellomlegg) for verdien av halvparten av bilen, slik at matematikken fra § 58 balanserer.
Står begge to som 50/50 eier av en gjenstand, gjelder ikke regelen om at den ene "fullt ut eller vesentlig eier den". Da må dere bestemme selv, eller tingen må selges for å dele pengene (hvis det ikke dreier seg om felles bolig).
Unntaket er i andre setning. Åpenbart urimelig. Hvis konas "eide bil" er den eneste bilen med rullestolheis og mannen er lam, kan retten si at det er "åpenbart urimelig" at hun tar med seg bilen. Da dømmer retten bilen til ham.
Gjelder det bondegårder med odelsrett, trumfer odelsretten alt. Den av dere som er odelsberettiget til slektsgården vil alltid ha krav på å overta gården i skiftet, uansett.
Jens har kjøpt en rekke verdifulle litografier av Munch i løpet av det 20 år lange ekteskapet. Jens betalte for dem av sin egen lønn, og står oppført med dem i galleriets arkiver, selv om de hang i felles stue. Kona vil ha to av maleriene i skilsmissen. Siden maleriene er Jens' eiendeler (han "fullt ut eier" dem i praksis), bruker Jens § 66 for å nekte. Han krever å overta samtlige fem malerier. Men fordi dette er felleseie, må han gi kona penger ut av egen lomme for halvparten av verdien maleriene er taksert til, ettersom verdien skal deles (likedeling).