Hva sier loven?

Angrerettloven § 8 tredje ledd sier at når næringsdrivende retter sin markedsføring mot norske forbrukere, skal opplysningene etter § 8 første ledd gis på norsk.

§ 8 første ledd inneholder en omfattende liste over opplysninger forbrukeren skal få før avtalen inngås. Det gjelder blant annet varens eller tjenestens viktigste egenskaper, samlet pris, tilleggskostnader, levering, angrerett, bindingstid og klageordninger.

For avtaler inngått utenom faste forretningslokaler sier § 11 at opplysningene skal være lett leselige og på et enkelt og forståelig språk. Er opplysningene gitt på norsk, skal avtalen utformes på norsk.

Gjelder dette for alle utenlandske nettbutikker?

Bestemmelsen knytter seg til om den næringsdrivende retter markedsføringen mot norske forbrukere. Det er ikke nok å spørre om selskapet er utenlandsk eller norsk.

Hvis markedsføringen retter seg mot Norge, sier § 8 tredje ledd at opplysningene etter § 8 første ledd skal gis på norsk.

Den opplastede lovteksten gir ikke en detaljert sjekkliste for når markedsføring er rettet mot norske forbrukere. Det må vurderes konkret. Relevante momenter kan være språk, valuta, levering til Norge og hvordan nettsiden presenteres, men dette bør ikke gjøres til bastante regler uten mer kildegrunnlag.

Hvilke opplysninger må gis på norsk?

Kravet gjelder opplysningene etter § 8 første ledd. Det er ikke bare én liten standardtekst.

Blant de viktigste opplysningene er:

  • hva du kjøper
  • hvem den næringsdrivende er
  • samlet pris og tilleggskostnader
  • betaling, levering og leveringsfrist
  • om det finnes angrerett
  • vilkår, tidsfrister og fremgangsmåte for å bruke angreretten
  • returkostnader
  • eventuell bindingstid og oppsigelsesvilkår

For en forbruker er dette praktisk viktig. Hvis informasjonen bare står på et språk du ikke forstår, kan det bli vanskelig å vite hva du faktisk binder deg til.

Hva hvis informasjonen ikke ble gitt på norsk?

Angrerettloven § 7 sier at den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i blant annet §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.

Hvis nettbutikken retter seg mot norske forbrukere og ikke gir § 8-opplysninger på norsk, kan det derfor bli et spørsmål om opplysningsplikten er oppfylt.

For angreretten er dette særlig viktig fordi manglende informasjon om angreretten etter § 8 første ledd bokstav h kan føre til utvidet angrefrist etter § 21.

Praktisk eksempel

Lina kjøper et treningsprogram på en nettside 10. mai. Nettsiden har priser i norske kroner, sender reklame til norske kunder og markedsfører seg mot Norge. Før kjøpet står vilkår om angrerett og bindingstid bare på et annet språk.

Hvis markedsføringen faktisk er rettet mot norske forbrukere, skal opplysningene etter § 8 første ledd gis på norsk. Selgeren har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt.

Hvis Lina ikke fikk riktig informasjon om angreretten, kan angrefristen bli lengre enn 14 dager etter § 21.

Hva kan du gjøre nå?

Ta skjermbilder av nettsiden, bestillingsløpet, vilkår, prisinformasjon og språkvalg. Dette er særlig viktig hvis selgeren senere endrer siden.

Send en skriftlig melding til selgeren. Spør om de mener markedsføringen er rettet mot norske forbrukere, og be dem vise hvor § 8-opplysningene ble gitt på norsk.

Hvis saken gjelder angrerett, gi samtidig en tydelig melding om at du bruker angreretten. Ikke vent på at språkspørsmålet blir avklart hvis fristen kan løpe.

Vanlige misforståelser

Noen tror at en utenlandsk nettbutikk alltid kan bruke engelske vilkår overfor norske forbrukere. Det er for enkelt. Hvis markedsføringen rettes mot norske forbrukere, krever § 8 tredje ledd norsk informasjon.

Andre tror at språkfeil automatisk betyr at avtalen er ugyldig. Angrerettloven sier ikke det generelt. Konsekvensen må vurderes ut fra hvilken opplysningsplikt som er brutt.