Kan lengstlevende selge hytta som testamentet lover stebarna?

Kan lengstlevende selge hytta når testamentet lover den til stebarna?

Ja, i utgangspunktet. Et gjensidig testament der lengstlevende arver alt og hytta senere skal gå til førstavdødes barn, gjør lengstlevende til eier av hytta. Eier kan selge. Løftet til stebarna gjelder først når lengstlevende dør, og bare for det som da finnes.

Det er likevel to forskjeller som bestemmer hvor trygt dette er for stebarna: om paret hadde barn, og om testamentet sier noe mer enn at hytta skal gå videre.

Hva arveloven § 62 sier om råderetten

For testamenter der paret ikke hadde barn, sier arveloven § 62 bokstav a at lengstlevende rår i levende live som en eier over hele formuen, selv om testamentet gir den førstavdødes arvinger arverett. Hun kan også når som helst gi en eller flere av dem fullt eller delvis arveoppgjør. Regelen gjelder bare hvis det ikke er grunn til å tro at testatorene mente noe annet.

Er stebarna førstavdødes barn, har paret barn, og § 62 gjelder ikke. Da er det testamentets ordlyd som avgjør, og den tolkes slik testator mente det (§ 57). Et løfte om at stebarna skal arve hytta etter lengstlevende er ikke i seg selv et forbud mot å selge den. Skal det være et forbud, må det stå.

Lengstlevende er heller ikke fri til å skrive nytt testament som tar bort stebarna. Etter arveloven § 61 annet ledd kan hun bare endre det som gjelder hennes egne arvinger, når testamentet sier noe om fordelingen etter at begge er døde. Det hindrer at hytta gis til noen andre ved testament. Et salg i levende live er en annen sak, siden hytta da ikke lenger finnes.

Hva stebarna får hvis hytta er solgt

Her er det en regel som er lett å overse. Den som etter testamentet skal arve en bestemt ting, kan ikke kreve penger hvis tingen ikke finnes i boet (§ 58 bokstav d). Regelen gjelder når det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet.

Er hytta solgt og pengene brukt eller blandet med resten av formuen, kommer stebarna derfor ofte ikke videre med et krav om verdien. Står det i testamentet «hytta», er det hytta de er lovet, ikke verdien av den.

Dør en av stebarna før lengstlevende, trer vedkommendes livsarvinger inn i stedet, hvis det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet (§ 58 bokstav b).

Hva som gjelder hvis testamentet sier «hytta, eller det som kommer i stedet», er et spørsmål om tolkning. Det vil si at ordlyden og sammenhengen avgjør. Derfor lønner det seg å være presis.

Slik kan testamentet sikre hytta

Vil dere at hytta skal gå til barna uansett hva lengstlevende gjør, finnes det noen veier.

Dere kan la eiendomsretten gå til barna ved første dødsfall og gi lengstlevende en livsvarig bruksrett. Da eier ikke lengstlevende hytta, og kan ikke selge den. Stebarna må da tåle at lengstlevende bruker hytta så lenge hun lever.

Dere kan skrive at hytta ikke skal selges uten samtykke fra barna, eller at salgssummen skal settes av til dem. Hvor langt en slik begrensning rekker, avgjøres ved tolkning, så formuleringen må være klar.

Lengstlevende kan også overføre hytta til barna mens hun lever. For barnløse nevner § 62 bokstav a uttrykkelig at hun kan gi arvingene arveoppgjør, slik at eierskapet flyttes over uten å vente på et dødsfall.

Til sist kan dere skrive hva som skal skje med salgssummen: «Selger lengstlevende hytta, går salgssummen til Jorunn og Sondre.» Da er det ikke bare gjenstanden som er lovet.

Kort oppsummert

• Lengstlevende kan i utgangspunktet selge hytta. Stebarna får først rett til den når hun dør, og bare hvis den da finnes.
• For barnløse sier § 62 bokstav a at hun rår som eier. For andre avgjør testamentets ordlyd og tolkning.
• Er hytta solgt, kan den som skulle arve en bestemt ting, ikke kreve penger i stedet (§ 58 bokstav d), med mindre testamentet sier noe annet.
• Vil dere hindre et salg, må testamentet si det, for eksempel med bruksrett for lengstlevende, et uttrykkelig salgsforbud eller en bestemmelse om salgssummen.