Er krav om førerkort diskriminering når jeg ikke kan kjøre?
Et krav om førerkort er ikke diskriminering i seg selv, men det kan være indirekte forskjellsbehandling hvis det stiller personer med funksjonsnedsettelse dårligere. Kravet er lovlig når arbeidsgiver har et saklig formål, kravet er nødvendig for å nå det, og det ikke er uforholdsmessig inngripende. Det er ofte tilfelle for sjåfører og ansatte som må kjøre mye. Har stillingen bare litt kjøring, kan arbeidsgiver ha plikt til å tilrettelegge i stedet for å avvise deg.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hvorfor et nøytralt krav kan ramme
Mange stillingsannonser har et krav om førerkort klasse B. Det virker nøytralt, for det gjelder alle søkere. Likevel er det slik at flere med funksjonsnedsettelse ikke har førerkort, eller har mistet det på grunn av for eksempel epilepsi, nedsatt syn eller en annen sykdom.
Loven kaller dette indirekte forskjellsbehandling. I § 8 står det at en tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse eller praksis er indirekte forskjellsbehandling hvis den stiller personer dårligere enn andre på grunn av et forhold som funksjonsnedsettelse.
Når et krav ramer hardere på denne måten, er det ikke automatisk ulovlig. Spørsmålet blir om forskjellsbehandlingen er lovlig etter § 9.
Tre ting arbeidsgiver må kunne vise
Forskjellsbehandling er ikke i strid med forbudet når den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor dem som stilles dårligere.
Saklig formål kan for eksempel være at jobben krever kjøring til kunder, og at ingen annen løsning finnes. Nødvendig betyr at målet ikke kan nås like godt på en måte som rammer færre. Uforholdsmessig inngripende handler om at ulempen for deg ikke må veie tyngre enn det arbeidsgiver oppnår.
Hvis arbeidsgiver har lagt inn kravet av gammel vane, for eksempel fordi alle tidligere stillingsannonser har hatt det, er det et dårlig utgangspunkt. Det er ikke nok at kravet er praktisk.
Når kjøring faktisk er nødvendig
For en drosjesjåfør, en hjemmesykepleier som kjører mellom brukere eller en montør som skal rundt til kunder hele dagen, er kjøring selve jobben. Kravet har da et saklig formål og er nødvendig, og er normalt lovlig.
Annerledes er det når kjøring bare er en liten del av stillingen. Står det i annonsen at du må ha førerkort, men arbeidet i hovedsak foregår på kontor, kan kravet være for vidtgående. Det kan hende arbeidsgiver trenger noen til å kjøre få ganger i året, og da kan oppgaven fordeles på andre.
Her kommer også tilretteleggingsplikten inn. Paragraf 22 gir arbeidssøkere og arbeidstakere med funksjonsnedsettelse rett til egnet individuell tilrettelegging av ansettelsesprosess, arbeidsplass og arbeidsoppgaver, så lenge det ikke er en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av byrden legges det særlig vekt på hvor mye tilretteleggingen hjelper, kostnadene og virksomhetens ressurser. Å la en kollega ta de sjeldne kjøreturene eller å bruke taxi koster ofte lite.
Sunniva og kontorkoordinatoren
Sunniva er 34 år og har epilepsi. Hun mistet førerkortet for to år siden og har ikke fått det tilbake. Hun søker en stilling som kontorkoordinator i et firma med hovedkontor i Drammen og et mindre kontor i Hønefoss. Annonsen sier «førerkort klasse B er et krav».
I intervjuet får hun vite at stillingen innebærer en tur til Hønefoss to ganger i måneden, om lag førti minutter hver vei, for å levere post og utstyr. Resten av tiden sitter hun i Drammen. Det går buss til Hønefoss, og to av de andre ansatte kjører dit hver uke.
Hun får avslag med begrunnelsen at hun mangler førerkort. Dette er et tilfelle der kravet trolig ikke er nødvendig. Kjøringen utgjør en liten del av arbeidet, og den kan fordeles, eller løses med buss eller leiebil. Arbeidsgiver kan neppe vise at det er nødvendig å utelukke alle som ikke kan kjøre.
Hadde stillingen vært som reisende servicetekniker, med daglig kjøring og utstyr som ikke kan sendes, ville bildet vært et annet.
Be om begrunnelse for førerkortkravet
Be om en skriftlig begrunnelse for avslaget. Arbeidsgiver må også kunne svare på hvorfor kjøring er nødvendig i akkurat denne stillingen. Du har rett til opplysninger om den som ble ansatt, nemlig utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner, etter § 31.
Du må ikke oppgi diagnosen din. Arbeidsgiver har ikke lov til å innhente opplysninger om funksjonsnedsettelse i ansettelsesprosessen, med mindre opplysningene er helt nødvendige for å utføre arbeidet. Det kan likevel være lurt å si hva du ikke kan, og foreslå en løsning.
Mener du kravet var diskriminerende, kan du klage til Diskrimineringsnemnda. Bevisbyrden er delt. Du må vise omstendigheter som gir grunn til å tro at du ble stilt dårligere, og da må arbeidsgiver sannsynliggjøre at kravet var nødvendig. Hvordan du går fram, står i artikkelen om å bli diskriminert på jobben. Hvis det er sykdommen som har tatt førerkortet, kan artikkelen om epilepsi og førerkort forklare reglene om det.
Kort oppsummert
- Krav om førerkort er ikke diskriminering i seg selv, men kan være indirekte forskjellsbehandling etter § 8 når du ikke kan kjøre på grunn av funksjonsnedsettelse.
- Kravet er lovlig hvis det har et saklig formål, er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende.
- Er kjøring en liten del av stillingen, kan arbeidsgiver ha plikt til å tilrettelegge etter § 22.
- Du kan kreve opplysninger om den som fikk jobben og klage til Diskrimineringsnemnda.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.