Kan idrettslaget forby spillere å bruke hijab?
Et forbud mot hijab i idrettslaget er forskjellsbehandling på grunn av religion, og bare lovlig hvis laget kan vise saklig formål, nødvendighet og at forbudet ikke er uforholdsmessig inngripende. Sikkerhet kan være et saklig formål, men laget må vise at hijab faktisk skaper en risiko som ikke kan løses på andre måter. Det er idrettslaget som må sannsynliggjøre dette, ikke spilleren.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hvorfor et hijabforbud i idrettslaget kan være diskriminering
Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunn av blant annet religion og kjønn (§ 6). Loven gjelder på alle samfunnsområder (§ 2), og et idrettslag er ikke unntatt. Det er heller ingen unntak i loven for idrett som sådan.
Hijab er et religiøst plagg for mange muslimske kvinner. Et forbud mot hijab kan derfor regnes på to måter. Hvis regelen uttrykkelig rammer hijab, treffer den en religiøs praksis direkte. Direkte forskjellsbehandling er at en person behandles dårligere enn andre på grunn av et vernet forhold (§ 7). Er regelen skrevet nøytralt, som «ingen hodeplagg under kamp», kan den likevel være indirekte forskjellsbehandling etter § 8: en tilsynelatende nøytral bestemmelse som stiller noen dårligere på grunn av religion.
Foreningsfriheten i Grunnloven § 101 gir enhver rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger. Den er ikke et unntak fra diskrimineringsforbudet, men den viser at foreninger har frihet til å organisere seg. Hvor langt den friheten rekker mot et hijabforbud, må vurderes konkret.
Hva laget må kunne vise etter § 9
Forskjellsbehandling er lovlig når den har et saklig formål, er nødvendig for å nå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende (§ 9). Alle tre vilkårene må være oppfylt.
Sikkerhet er det vanligste formålet. Skal laget bruke det, må begrunnelsen gjelde den konkrete idretten og det konkrete plagget. En hijab i en idrett uten fysisk kontakt skaper en annen risikovurdering enn i en idrett med mye kroppskontakt, og et løst skjerf er noe annet enn en hijab laget for sport.
Nødvendigheten er ofte der saken avgjøres. Finnes det en løsning som tar hensyn til sikkerheten og samtidig lar spilleren beholde hijaben, for eksempel et plagg med annen utforming eller et annet feste, er et totalforbud vanskelig å forsvare. Hvilke utstyrsregler som gjelder for den enkelte idrett, står i idrettens egne regelverk, og dem sier ikke denne artikkelen noe om.
Forholdsmessigheten veier hva forbudet betyr. For en spiller som vil delta og som mener hijaben er en del av religionsutøvelsen, kan et forbud i praksis utestenge henne fra idretten.
Hvem må bevise hva?
Etter § 37 skal diskriminering anses å ha skjedd når det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro det, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd. Når et idrettslag sier til en spiller at hun ikke kan spille med hijab, er det en slik omstendighet. Da er det laget som må forklare hvorfor forbudet er saklig, nødvendig og ikke for inngripende.
Spilleren trenger ikke bevise at forbudet er urimelig. Hun må vise hva som skjedde, for eksempel gjennom en e-post fra treneren, et styrereferat eller en melding i lagets gruppechat.
Leila og Tuva
Leila er 14 år og spiller håndball i et lag der Tuva er trener. Før sesongen får laget et nytt skriv fra styret: «Spillere skal ikke bruke hodeplagg i kamp og trening.» Leila bruker hijab, og forbudet rammer henne. Ingen andre spillere i laget bruker hodeplagg.
Foreldrene til Leila skriver til styret og spør hva forbudet bygger på. Svaret er: «Det er av sikkerhetshensyn, og vi har valgt å ha like regler for alle.» Styret kan ikke peke på noen skade eller konkret risiko. Heller ikke har de vurdert en sportshijab eller andre løsninger.
Skrivet er nøytralt formulert, men rammer i praksis en religiøs praksis, og kan derfor være indirekte forskjellsbehandling. Styret har et mulig formål i sikkerhet, men har ikke vist at forbudet er nødvendig. Et av midlene som ikke er prøvd, er å tillate en tilpasset sportshijab. Slik saken står, har laget vanskelig for å oppfylle § 9.
Hvor du kan klage
Du kan klage til Diskrimineringsnemnda uten kostnad. Nemnda kan avvise saker som er eldre enn tre år. Den kan gi oppreisning bare i arbeidsforhold og erstatning bare når alle medlemmene er enige i en enkel sak. En spiller som vil kreve penger for krenkelsen, må gå til domstolene, som forklart i Diskrimineringsnemnda eller domstol.
Spørsmålet om hijab på arbeidsplassen er behandlet i hijabforbud på jobben.
Kort oppsummert
- Et hijabforbud i idrettslaget er forskjellsbehandling på grunn av religion, enten direkte eller indirekte.
- Forbudet er bare lovlig hvis laget har et saklig formål, kravet er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende (§ 9).
- Sikkerhet kan være saklig, men laget må vise hvorfor mildere løsninger ikke holder.
- Laget har bevisbyrden når det er grunn til å tro at det er diskriminert (§ 37).
- Klag til Diskrimineringsnemnda uten kostnad, eller gå til domstolene hvis du vil kreve penger.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.