Blir ektefellene ikke enige om delingen, kan den ene begjære offentlig skifte. Tingretten innkaller da normalt først til et meklingsmøte. Fører ikke meklingen frem, åpnes offentlig skifte, og en oppnevnt bobestyrer kartlegger boet, verdsetter eiendelene og fordeler aktiva og passiva etter ekteskapslovens regler. Tvister som ikke lar seg løse, avgjøres av retten.

Første trinn: forsøk på privat enighet

Utgangspunktet er at ektefellene selv skal gjennomføre delingen ved privat skifte (se artikkel 130). Mange uenigheter lar seg løse gjennom forhandlinger, eventuelt med bistand fra hver sin advokat eller en felles mekler. En realistisk verdsettelse og en grundig kartlegging av eiendeler og gjeld danner ofte grunnlaget for et kompromiss. Først når dette ikke fører frem, er offentlig skifte aktuelt. Det er ofte i begge parters interesse å strekke seg langt for å unngå et offentlig skifte, fordi dette er både dyrere og mer tidkrevende.

Begjæring om offentlig skifte

Når enighet ikke oppnås, kan hver av ektefellene ved felleseie ensidig begjære offentlig skifte (se artiklene 131 og 132). Begjæringen sendes til tingretten, normalt der ektefellene hadde sin siste felles bopel. Vilkårene er at ektefellene er separert eller skilt, og at det ikke allerede er inngått en bindende delingsavtale. Selve begjæringen kan virke konfliktdempende, fordi den signaliserer alvor og ofte bringer en uvillig motpart til forhandlingsbordet.

Meklingsmøtet

Når tingretten mottar en begjæring om offentlig skifte, innkaller den normalt partene til et meklingsmøte. Dette er et viktig trinn: partene blir ofte enige i møtet, slik at de likevel ender med et privat oppgjør og unngår de økte kostnadene og den lengre tidsbruken et fullt offentlig skifte innebærer. Meklingsmøtet er dermed både en mulighet til å løse tvisten og en mellomstasjon før offentlig skifte eventuelt åpnes. En god forberedelse til meklingsmøtet – med oversikt over eiendeler, gjeld og verdsettelser – øker sjansen for å lande en avtale.

Åpning av offentlig skifte og bobestyrerens arbeid

Fører meklingen ikke frem, kan tingretten åpne offentlig skifte. Retten oppnevner da normalt en bobestyrer, som:

  • kartlegger boets eiendeler og gjeld ut fra skjæringstidspunktet (§ 60),
  • avklarer eierforhold mellom ektefellene,
  • verdsetter eiendelene til omsetningsverdi på fordelingstidspunktet (§ 69),
  • tar stilling til krav om skjevdeling (§ 59), forloddskrav (§ 61) og overtakelse av eiendeler (§§ 67–68),
  • fordeler gjelden (§ 58 og § 60),
  • og foretar utlodning.

Bobestyrer arbeider innenfor ekteskapslovens materielle delingsregler og skiftelovgivningens prosessregler, og har myndighet til å innhente opplysninger og dokumentasjon fra partene.

Rettens avgjørelse av tvister

Tvister som verken partene eller bobestyrer klarer å løse, kan bringes inn for retten til avgjørelse. Dette kan gjelde verdsettelse, spørsmål om skjevdeling eller forloddskrav, gjeldsfordeling eller hvem som har rett til å overta en eiendel. Rettens avgjørelse er bindende og avslutter tvistepunktet, slik at boet kan gjøres opp. På denne måten sikrer systemet at oppgjøret kan fullføres selv om partene står steilt mot hverandre.

Angrep på en inngått avtale – ekteskapsloven § 65

Et særskilt spørsmål oppstår der ektefellene allerede har inngått en skifteavtale, men den ene mener avtalen er urimelig. Ekteskapsloven § 65 gir adgang til helt eller delvis å sette til side en avtale om deling av formuen dersom den vil virke urimelig overfor en av partene. Lempingsadgangen er imidlertid snever, og det skal mye til for at en avtale settes til side. Bestemmelsen er en viktig sikkerhetsventil mot grovt skjeve oppgjør, men den gir ikke en alminnelig adgang til å reforhandle en avtale man i ettertid er misfornøyd med. En grundig og balansert skifteavtale (se artikkel 130) er derfor det beste vernet mot senere tvist.

Konsekvenser av manglende enighet

At ektefellene ikke blir enige, har flere praktiske konsekvenser. Oppgjøret tar lengre tid (se artikkel 134), kostnadene øker (se artikkel 133), og partene mister kontrollen over resultatet, fordi avgjørelsen overlates til bobestyrer og eventuelt retten. Et resultat fastsatt av retten kan dessuten avvike fra det partene selv kunne ha forhandlet seg frem til. Dette er tungtveiende grunner til å strekke seg langt for å oppnå et forhandlet privat oppgjør.

Midlertidige avgjørelser mens tvisten pågår

Mens uenigheten om delingen pågår, kan det oppstå behov for å regulere forholdene midlertidig – for eksempel hvem som skal bo i den felles boligen, eller hvordan løpende utgifter skal dekkes i mellomtiden. Ekteskapsloven har regler om midlertidige avgjørelser som kan ivareta partenes behov inntil det endelige oppgjøret er på plass. Slike avgjørelser løser ikke selve delingsspørsmålet, men kan skape ro og forutsigbarhet i en konfliktfylt overgangsfase, særlig der det er felles barn involvert og spørsmålet om bolig haster. Praktikeren bør være oppmerksom på at det endelige skifteoppgjøret og de midlertidige ordningene er to ulike spor, og at en midlertidig løsning ikke foregriper hvordan boligen til slutt skal fordeles etter §§ 67–68.

Typiske tvistepunkter og hvordan de løses

Erfaringsmessig konsentrerer tvistene seg om noen tilbakevendende spørsmål: verdsettelsen av boligen eller en virksomhet (§ 69), om en verdi kan skjevdeles (§ 59), om noe kan tas ut forlodds (§ 61), tilordningen og fradraget av gjeld (§ 58 og § 60), og hvem som skal overta den felles boligen (§§ 67–68). Mange av disse løses gjennom forhandlinger og mekling, der en realistisk verdivurdering og god dokumentasjon ofte er nøkkelen. De som ikke lar seg løse i minnelighet, avgjøres til slutt av retten under det offentlige skiftet. For praktikeren er det nyttig å identifisere hvilke av disse tvistepunktene som faktisk står åpne i den konkrete saken, og å konsentrere innsatsen om å bygge et solid faktisk og rettslig grunnlag for klientens standpunkt på nettopp disse punktene.

Råd til klienten

For praktikeren er hovedbudskapet til klienten at uenighet ikke betyr at oppgjøret stopper opp – loven har en klar mekanisme i offentlig skifte. Samtidig er offentlig skifte den dyreste og mest tidkrevende løsningen, og resultatet kan bli mindre forutsigbart enn et forhandlet oppgjør. Veien om meklingsmøtet gir en god mulighet til å lande en avtale selv etter at konflikten har tilspisset seg. Målet bør derfor normalt være å bruke begjæringen om offentlig skifte og meklingsmøtet som virkemidler til å oppnå en avtalt løsning, fremfor å gjennomføre et fullt offentlig skifte.