Ulik rettslig ramme

Ektefeller er underlagt ekteskapslovens formuesordning, med felleseie og likedeling som hovedregel, jf. § 56 og § 58. Ektepakten er det lovbestemte verktøyet for å fravike denne ordningen. Samboere er derimot ikke underlagt noen tilsvarende lovbestemt formuesordning – det finnes ikke en samlet «samboerlov» som speiler ekteskapsloven. Samboere eier hver sin formue, og ved samlivsbrudd er utgangspunktet at hver beholder sitt. En samboeravtale regulerer derfor noe ganske annet enn en ektepakt: den klargjør eierforhold, sameieandeler og oppgjør ved et eventuelt brudd, snarere enn å fravike en likedelingsregel som for samboere ikke finnes.

Formkrav

Forskjellen i formkrav er markant:

  • Ektepakt må oppfylle de strenge formkravene i § 54: skriftlighet, samtidig undertegning av begge ektefeller, to vitner som er til stede samtidig og som vet at det er en ektepakt, samt vitnenes underskrift. Brytes formkravene, er ektepakten som hovedregel ugyldig.
  • Samboeravtale er formfri. Den bør være skriftlig av bevishensyn, men det er ingen lovbestemte krav om vitner eller bestemt form. Avtalen er gyldig som en ordinær formuerettslig avtale, og kan i prinsippet inngås muntlig – noe som likevel sjelden er klokt.

Tinglysing og rettsvern

Ektepakten tinglyses i Ektepaktregisteret ved Brønnøysundregistrene for å få rettsvern overfor kreditorer, jf. § 55. En samboeravtale tinglyses ikke i Ektepaktregisteret – registeret er forbeholdt ektefeller. Samboere kan derimot oppnå rettsvern for konkrete formuesgoder gjennom alminnelige rettsvernsregler, for eksempel ved at eierforholdet til fast eiendom tinglyses i grunnboken hos Kartverket. Mekanismene for rettsvern er altså ulike: ektepakten har sitt eget register, mens samboere må benytte de alminnelige rettsvernsreglene for de enkelte formuesgodene.

Hva avtalene kan regulere

Ektepakten kan etablere særeie, regulere skjevdeling, gi gaver med rettsvern og avtale uskifte med særeie – disposisjoner som er knyttet til ekteskapets formuesordning. Samboeravtalen kan ikke etablere «særeie» i ekteskapslovens forstand, fordi samboere ikke har felleseie å unnta noe fra. Den regulerer i stedet eierforhold, ansvar for felles utgifter og gjeld, sameiebrøker i felles eiendeler, og hvordan eiendeler skal fordeles eller løses ut ved et brudd. For samboere er det ofte sentralt å dokumentere hvem som har bidratt med hva til felles anskaffelser, nettopp fordi det ikke gjelder en likedelingsregel.

Overgang fra samboerskap til ekteskap

Et praktisk viktig poeng er at en samboeravtale ikke automatisk videreføres som ektepakt dersom samboerne gifter seg. Når paret inngår ekteskap, trer ekteskapslovens formuesordning i kraft, og ønsker de å videreføre en avtalt ordning, må de opprette en formgyldig ektepakt etter § 54. Advokaten bør være særlig oppmerksom på dette i overgangssituasjoner, slik at klienten ikke står uten den ordningen vedkommende trodde forelå. Et par som hadde en grundig samboeravtale, kan etter vielsen plutselig være tilbake til lovens normalordning med likedeling – med mindre de aktivt oppretter ektepakt.

Arv og sikring av den andre

Både ektefeller og samboere kan ha behov for å sikre den andre økonomisk ved død, men virkemidlene er ulike. Ektefeller har innbyrdes legalarverett og kan supplere med ektepakt og testament. Samboere har en mer begrenset legalarverett etter arveloven, typisk knyttet til om de har eller har hatt felles barn, og er ofte avhengige av testament for å sikre hverandre fullt ut. En ektepakt kan ikke erstatte testament, og en samboeravtale kan det heller ikke. Sikring ved død må derfor planlegges særskilt, uavhengig av om paret er gift eller samboere.

Oppsummering

Ektepakt og samboeravtale løser ulike problemer for ulike partskonstellasjoner. Ektepakten fraviker ekteskapslovens likedelingsordning og krever streng form og tinglysing; samboeravtalen klargjør eierforhold mellom personer uten lovbestemt felleseie og er formfri. Å bruke feil instrument – eller å anta at det ene videreføres som det andre ved endret sivilstatus – er en typisk feilkilde som advokaten bør forebygge gjennom god rådgivning.

Sammenligning av rettsvirkningene ved brudd

For å gjøre forskjellen konkret kan man se på hva som skjer ved et samlivsbrudd. For ektefeller uten ektepakt er utgangspunktet likedeling av nettoformuen etter § 58, med mulighet for skjevdeling etter § 59 for verdier som klart kan tilbakeføres til arv, gave eller det man hadde med inn i ekteskapet. For samboere er utgangspunktet det motsatte: hver beholder sitt, og det skjer ingen likedeling. Skal samboere ha en deling som ligner likedeling, må de avtale det selv; skal ektefeller unngå likedeling, må de avtale det ved ektepakt. Instrumentene jobber altså fra hvert sitt utgangspunkt. Dette får stor praktisk betydning for hvilke verdier som havner hvor ved et brudd, og hvilke bevis som blir avgjørende – for samboere ofte spørsmålet om hvem som eier hva og hvem som har bidratt, for ektefeller spørsmålet om hva som er særeie og om skjevdeling kan gjøres gjeldende.

Felles bolig og praktiske spørsmål

Både for ektefeller og samboere er den felles boligen ofte den viktigste formuesposten, men reglene om den skiller seg. For ektefeller gjelder ekteskapslovens regler om blant annet rett til å overta felles bolig på skifte, og ektepakten kan påvirke om boligen er felleseie eller særeie. For samboere beror retten til boligen i stor grad på eierforholdene og på en eventuell samboeravtale, samt på husstandsfellesskapslovens regler i visse situasjoner. Advokaten bør derfor tilpasse rådgivningen til om klienten er gift eller samboer, og ikke overføre løsninger fra det ene regimet til det andre uten videre. En klausul som gir mening i en ektepakt, kan være malplassert eller virkningsløs i en samboeravtale, og omvendt.

Når paret skifter status

Overgangen mellom samboerskap og ekteskap, og motsatt, er et område der feil lett oppstår. Som nevnt videreføres ikke en samboeravtale automatisk som ektepakt ved vielse. Tilsvarende mister en ektepakt sin funksjon dersom et ekteskap oppløses og partene fortsetter som samboere – ektepakten regulerer formuesordningen i ekteskapet, ikke et etterfølgende samboerskap. Ved enhver endring i sivilstatus bør derfor partene få veiledning om at de må vurdere på nytt hvilket instrument som passer, og opprette et nytt dokument med riktig form. Dette er et sentralt punkt for advokaten å fange opp, særlig fordi klienten ofte tror at en tidligere avtale fortsatt gjelder.